Det kan knapt kalles noe dypdykk, verken i bokstavelig eller overført betydning. I stedet ble det fire meter ned i mudderet. Både i bokstavelig og overført betydning.

Ideen kom da vi kastet ball om settingen for intervjuet:

«Espen foreslår at han stiller opp i en liten kavalkade av aktiviteter, for eksempel alt fra karate til tennis, basket, baryton og fotball - alt han har vært innom i løpet av oppveksten. Vinklingen kan være at han har vært dårlig i det meste, noen måneder av gangen.»

Nøkkelen til bunns

I og for seg et artig utgangspunkt, men et par timer seinere tikker denne mailen inn:

«Hei igjen, nytt forslag (vi tenker at det forrige blir litt for krevende mtp tid og utstyr): Espen mener selv at han bruker fritida sin på å lete etter ting han mister/ikke finner. Akkurat nå er det båtnøklene som er borte. Han synes derfor det kan være passende å ha intervjuet i båten hans (i Frognerkilen), men da selvfølgelig uten at det blir båttur, i og med at nøklene er borte ... Han mistet nøklene i vannet da han la til båten forrige gang, så hvis dere har mulighet til å ta med dykkerutstyr, er det ikke umulig at han i løpet av intervjuet kan dykke for å finne nøklene sine (han har dykkerlappen).»

Neste dag står vi på brygga i Frognerkilen. Espen har spylt en anselig mengde fugledritt av båten.

- I våres kjøpte jeg en sånn skremmeslange av gummi som ligger der på nabobåten, de skal holde måkene borte. Men jeg har selvfølgelig glemt å ta den med.

Han er en smule bekymret over at det er mer enn 15 år siden dykkersertifiseringen i Thailand og Australia. (Dykkerlappen har han for øvrig rotet bort.) Men beroliges av at fotograf Øistein nettopp har tatt sitt sertifikat. På med drakt og vest. Så plumper Espen uti akkurat som båtnøklene gjorde sist han la til kai.

Finnerlykke

Snart er det bare måker å se. Og bobler som stiger opp rundt bakpartiet på en nøkkelløs Ibiza. Påhengsmotoren peker forventningsfullt i været. Espens hode stikker opp og melder om gjørmete bunnforhold og dårlig sikt. Mer bobler. Noen ender kommer til. Flere minutter seinere bryter båteieren overflaten i triumf. I ene hånda dingler det tapte nøkkelknippet.

- Jeg tror jeg må dusje før den «Kon-Tiki»-premieren i kveld, sier han vel i land.

- Du ser barsk ut på bildene, skryter fotografen.

- Etter det som må være årets stussligste dykk i Oslofjorden. Komisk, konstaterer Espen.

«Asbjørn Brekke-show»

Det er komikeren vi kjenner. Fra «Nissene på låven», «Team Eckbo» og «Tett på tre». Nå skal han i gang med «Asbjørn Brekke-show», der den litt forkomne einstøingen som er blant hans mest populære rollefigurer, blir talkshowvert på TVNorge.

- Asbjørn er jo en ensom type som blir veldig glad når han får gjester i studio. Han har mye entusiasme, men det skorter kanskje litt på bakgrunnskunnskapen. Noe av utfordringen er å sette en fyr som Asbjørn i programlederrollen uten at han mister troverdighet. Det er ofte små nyanser som avgjør om ting er morsomt eller ikke.

- Du har sansen for outsiderne, de keitete og mislykkede?

- Det er gøy med mennesker som har svakheter de prøver å skjule eller ikke er klar over. Feilfrie mennesker er ikke morsomme, verken privat eller på TV. Jeg gjør lite research, men suger til meg inntrykk som pipler fram når jeg setter meg ned for å skrive.

Alt har affeksjonsverdi

Espen påstår at inspirasjonen hentes andre steder enn fra eget bryst. Interessant, med tanke på at han er beskrevet som både gammelmodig og åndsfraværende.

- Hvis det er noe av meg i Asbjørn, så er det en slags gammelmodighet og forkjærligheten for objekter med affeksjonsverdi.

Dette kan gi seg utslag på høyst forskjellig vis. Espen liker for eksempel å sitte stille i en stol i hagen. Gjerne med en kopp te mens han bare ser seg rundt og tar inn øyeblikket. Eller han nyter lukten av sin bestemors hytte, der den står på noen lecablokker i en furuskog på Hurumlandet. I den trange kjellerboden hans troner tre pappfigurer av Michael Jackson i full størrelse.

- Sist jeg kjøpte bil var det akkurat samme merke og modell som den forrige. Da jeg var yngre skulle jeg ønske at jeg kunne ta vare på alle mine utslitte sko og T-skjorter. Leie en låve der det hele kunne katalogiseres.

- Hvorfor?

- Jeg blir veldig lett emosjonelt knyttet til ting.

YouTube-netter

Han sier det med en tilforlatelig mine, som om det er heeelt naturlig og ikke en latent søknad til programmet «Syke samlere».

- Har du andre hangups?

- Nei, ingenting jeg kommer på ... Bare at jeg i perioder blir oppslukt av enkelte temaer. Det kan være alt fra klimaendringene til universets opprinnelse. Så blir jeg sittende oppe om natta å se alt om det på YouTube. Det er en måte å slappe av på. Akkurat nå er jeg hekta på debatter mellom religiøse og ateister.

- Og hvem holder du med?

- Det slår meg at ateistene ofte virker mer ydmyke overfor skaperverket og menneskers plass i det. Jeg må dessverre si at jeg ofte rødmer på vegne av de religiøse.

Deltidspappa for to

Espen understreker at han ikke har spesielt dårlig samvittighet overfor verken jobben eller barna på fem og sju år.

- Fra dag til dag har jeg plenty samvittighetskvaler, men i det store bildet synes jeg det fungerer bra. Jeg har hatt en tendens til å bli så oppslukt av jobben at jeg var redd for hvordan det skulle bli å ha ansvar for barns oppvekst. Men det er lettere enn jeg hadde fryktet å prioritere de nære ting.

Pausen fylles av bølgeskvulp og fundering. Han fortsetter:

- Har man barna 50 prosent blir jo tida med dem ekstra viktig. Ikke minst har jeg en kjæreste som legger alt til rette for både jobb og privatliv. Noen ganger er hun mer opptatt av at jeg må komme meg på jobb enn det jeg selv er.

Fant kjærligheten på jobb

Kjæresten Trine Stubberud er produsent i selskapet Seefood, som Espen og kameraten Kristian Ødegård startet. Men hvordan det er å være sammen med en kollega, vil han ikke gå inn på.

- Den største ulempen ved å jobbe med kjæresten er at det blir et tema i intervjuer som dette, er alt han vil si om den saken.

Etter å a avbrutt jusstudiene for mange år siden (han kastet pensumbøkene men har tatt vare på alle oppgavene), anser Espen det som lite sannsynlig at han viderefører advokatyrket etter pappa Finn Eckbo.

- Men komiker føles fortsatt som en kjempestor avsporing fra det jeg egentlig skal drive med, uten at jeg helt vet hva. Jeg innbiller meg at dette ikke er arbeidet mitt. Hadde jeg tenkt på at jeg er avhengig av at folk ler for at jeg skal kunne betale regningene, ville det raknet helt.

Presset av pressen

Espen mener han er flinkere til å skape rollefigurer enn å iscenesette seg selv. Han er bekymret for ikke å leve opp til forventningene som intervjuobjekt. Og at det skal oppfattes som han horer seg til ved å ta pressen med på båttur. Det er like før hovedpersonen trekker seg sammen som en sjøanemone.

- Kanskje vi bare skal legge fra kai, nå som du har fisket opp nøkkelen?

Snart slukkes samtalen av en 140 hesters Suzuki. På sjøen kan ingen høre deg gruble.