(Dagbladet God torsdag): Smilende, med kort olashorts og tærne i flip flops, møter Jannike Kruse oss på brygga til lille, idylliske Oustøya i Oslofjorden.

Her, på hytta til svigerforeldrene, tilbringer hun, mannen André Jåtog og barna Jesper (8) og Jonas (3) siste del av sommerferien.

I en dyp fluktstol litt lenger bort sitter André og leser avisa. Seinere skal vi få vite hvordan han gikk hardt ut for å kapre Jannike.

Fra bryggekanten fanger ikke Jesper krabber, men golfballer. Golfballer?

- Nesten hele øya er en golfbane, forklarer Jannike.

Golfbanen her har blitt omtalt som den norske elitens lekeplass, der bare noen få utvalgte får spille. La dem holde på, tenker Jannike. For henne er øya bare ferie. Joggetur hver morgen og vafler på terrassen.

Fire gjennombrudd

Teater, film, tv, musikaler, sang, egen plate - Jannike har vært innom alt.

Selv sier hun, litt spøkefullt, at hun har hatt noe sånt som fire gjennombrudd. Vi så henne sist i kritikerroste «En ganske snill mann», og til høsten har hun en av hovedrollene i «Hjem», en ny dramaserie på NRK. Innspillingen av andre sesong er allerede i gang.

- Jeg får alltid spørsmålet: «Du driver med sang og skuespill, hva liker du best da?» Slutt å spørre! Jeg hadde ikke drevet med begge deler om jeg ikke hadde likt begge deler. Jeg er 37 år, jeg kan si nei hvis jeg ikke liker det. I Norge er vi så opptatt av å sette folk i båser.

Hun er engasjert. Dette er et ømt punkt. Og ifølge henne selv har hun på langt nær alltid vært like selvsikker som nå.

- Det er så innmari mange muligheter, og jeg har slitt med å bestemme meg for hva jeg skal bli. Har jeg vært god nok til alt jeg har hatt lyst til? Presset utenfra har preget min karriere.

- Så hva har skjedd?

- Jeg har tenkt masse. Prøvd å finne ut hvorfor jeg ikke er fornøyd når jeg har det så bra. Og jeg har fått gode råd fra folk som er nær meg, som jeg stoler på og som ser meg. Både bransjefolk og andre som ikke kan noe om bransjen. Jeg har også kommet til et punkt, kanskje det er alderen, der jeg ser at det jeg presterer holder mål. Jeg får både jobber og tilbakemeldinger som bekrefter det. Det betyr ikke at jeg kan gå rundt å være superselvsikker hele tida, men jeg har fått nok erfaring til å skjønne at jeg kan holde på med både sang og skuespill. Jeg behøver ikke velge én ting. Nå er jeg der jeg har lyst til å være.

- Er det kjedelig at du skulle bli 37 år før du kom dit?

- Noen ganger kan jeg tenke at jeg skulle ønske det skjedde før. På den annen side: alt til sin tid. Jeg føler meg ikke gammel og synes ikke jeg ser gammel ut. Men jeg skulle ønske noen tok tak i meg da jeg var i 20-åra og filleristet meg. Vekket meg litt. Jeg skulle ønske jeg hadde møtt en vegg - ble stilt overfor et valg som gjorde at jeg måtte gå litt dypere i meg selv og reflektere litt. For det trengte jeg aldri.

Det var ikke før hun fikk barn at loddet traff bunnen.

- Da jeg fikk barn, fikk jeg en oppvåkning. Jeg modnet ganske fort. Det skjedde noe med meg, også som skuespiller. Jeg føler jeg har mer å by på og har bedre tilgang til følelsesregisteret mitt. Det var ikke mulig for meg før. Jeg gikk lenge med en følelse av at det ligger noe inni meg som jeg ikke har en kanal for å få ut. Jeg er veldig glad for at jeg føler jeg er på vei ned i noe mørkt og dypt.

Så ut som en soss

Jannike vokste opp på Vinderen vest i Oslo. Moren er pianist og faren komponist og musiker.

- Familien min er musikalsk og kreativ, så forholdene har ligget til rette for veien jeg har gått. Jeg har aldri sittet oppi gokk og drømt om en musikalsk karriere som ingen trodde jeg skulle klare, sånn som noen gjør. Jeg har bare flydd av gårde, og aldri støtt på de store hindrene.

- Jeg så ut som en soss, selv om jeg ikke følte meg som det inni. Det var sånn man kledde seg på Vinderen.

I «Hjem» spiller hun frisøren Annika, som er grunnleggende utrygg og usikker i hele sitt vesen. Tilbud om nye typer roller har kommet med alderen.

- Plutselig ser folk at jeg ikke bare trenger å spille hun rike, vellykkede, blonde jenta.

- Har du noen gang hatt lyst til å farge håret eller skinne deg?

- Jeg har fått en aversjon mot alt som ser streit ut. Jeg ser fort ut som ei vestkantjente, men det er ikke sånn jeg er. Jeg har ikke lenger et behov for opprør, må heller jobbe meg framover. Det hjelper ikke å barbere av seg håret. Jeg er meg, og jeg er okay.

- Jeg tror ikke det er selve utseendet mitt som har vært et hinder for jobber. Heller hvor jeg har bodd og klærne jeg har gått med. Jeg har også hatt en positiv energi som har vært overfladisk, grunn, uinteressant. For å si det rett ut: Jeg skjønner godt hvorfor jeg ikke har fått dyptpløyende roller tidligere.

Dårlig på dating

En radioreklame for Libresse for 14 år siden var starten på Jannike og Andrés kjærlighetshistorie.

- André var daglig leder i radioproduksjonsselskapet jeg skulle gjøre en jobb for. Etter noen dager fikk jeg beskjed om å gjøre en ny reklame. Så møttes vi tilfeldigvis på en skolerevy der vi ble stående i pausen og prate. Jeg var der med mamma, og etterpå sa hun: Han var innmari kjekk! «Ja, jeg vet det!» svarte jeg.

Hun hadde vært bortreist, og en søndag klokka ti på kvelden ringte han på døra.

- Klokka ti altså! «Hei, jeg har en jobb til deg i morgen. Jeg har ikke fått tak i deg hele helga,» sa han. Hvis du ringer en skuespiller ei hel helg og ikke får tak i henne, og jobben er på mandag, da ringer du en annen. Men det gjorde ikke han. Jeg inviterte ham inn. Og siden det har vi vært sammen.

Vel, det stemmer ikke helt.

- Jeg har alltid vært dårlig på dating. Jeg går rett på sak. Det gikk litt for fort for ham da jeg inviterte ham til familiemiddager nesten med det samme. Så han gjorde det slutt.

Tilfeldigheter gjorde at hun fikk jobb som resepsjonist i det samme radioproduksjonsselskapet ei tid etter. Da ble hun kjent med André på nytt, litt mer ordentlig denne gangen.

Og siden det har det vært dem.

- Hva liker du ved André?

- Har du god tid? André er veldig flink til å se andres behov. Kanskje bedre enn man selv ser dem. Han ser hva jeg trenger. «Nå går du og legger deg, jeg ser du er sliten,» sier han og ser meg i øynene. Han støtter meg uansett hvilke valg jeg tar. Og presser meg dersom jeg burde tenke meg mer om. Jeg er litt kjapp på avgjørelser. «Ja, det tar jeg, det gjør jeg!» sier jeg entusiastisk. Og etterpå tenker jeg «Fillern, det burde jeg kanskje ikke gjort».

- Angrer du på noe?

- Nei, uten at det er noe religiøst over det, så er jeg veldig overbevist om at det du sier ja til og det du gjør, får konsekvenser. Det har sikkert fått noen følger som gjorde at jeg fikk gjøre noe annet gøy.

Kleint med sexscener

Et googlesøk på Jannike Kruse ga følgende forslag: gravid, barn og naken. Det kan vi ikke komme utenom.

- Ha-ha, er Jannikes umiddelbare respons.

- Det stemmer vel ikke helt overens med meg.

- Du spilte en sexscene i «En ganske snill mann». Hvordan er det egentlig?

- Rart, selvfølgelig. Akkurat når man gjør det, er det ikke rart. For da spiller jeg en rolle. Men rett før og rett etter... Da er det litt kleint. Det blir så veldig privat. Naken hud er ikke akkurat et kostyme.

- Må du være trent og slank, tenker du?

- I den filmen var jeg gravid, så da slapp jeg å tenke på det. Hvis jeg skulle spilt en rolle der jeg skulle være hun pene med slank mage, ville det vært verre. Jeg blir veldig glad når jeg ser filmer og tv-serier med vanlige mennesker. Det er lettere å kjenne seg igjen. Og så krever det litt mer mot å flekke av seg hvis du ikke ser helt sånn modell ut. Da er det mer ekte.

Selv om man prøver aldri så hardt, er det ingen saftige skandaler å finne om Jannike Kruse.

- Du finner ikke så mye dritt om meg, det har jeg nok vært litt for ordentlig for. Jeg har ikke hatt noen sidesprang, eller gått ordentlig på trynet i pressen.

- Er det noe som opprører deg skikkelig?

- Ja, det er innmari mye. Jeg kan sitte stille lenge i et hjørne, men blir fort provosert. Av alt fra at et rundstykke med ost koster 52 kroner hos bakeren - jeg blir sur, gammel og bitter av det - til våpenhandel. Til at det ikke går an å hjelpe menneskene i Syria. Jeg blir opprørt av bedrevitere. Og irritert når folk ikke har gjort jobben sin.

- Sier du ifra da?

- Jeg er nok heller hun feige som løper bort til sjefen og sladrer. Men jeg begynner å bli bedre på det.