(God torsdag)- Jeg så mye kvikkere ut for to timer siden, smiler hun i døråpningen i 50-tallshuset i villastrøket på Tåsen i Oslo, med Billy (7 måneder) på armen.
Ektemannen Fridtjov Såheim (44) filmer i Sverige, og ja, det er han som spilte den NAV-ansatte Jan Johansen i TV-suksessen «Lilyhammer», en av de kleineste og morsomste karakterene på norsk TV noensinne.

- Jeg fikk anfall av husmor-gen i dag tidlig. Det inntreffer ikke så ofte. Men når Fridtjov er bortreist, blir jeg mye mer husmor. Jeg rydder og holder orden og mister verken nøkler eller telefon.

Det er jo urettferdig, men jeg skrur av når han er hjemme, sier hun og skyver unna leker og drar over spisebordet med en våtserviett.

Under beltestedet

«Torsdag kveld fra Nydalen» på TV 2 ble en humorvinner med Henriette på laget. I høst drar gjengen i gang sjette sesong, med noen nye grep og figurer. Med sketsjprogrammet «Nårje» i vinter, også på TV 2, bidro Otto Jespersen, Jon Brungodt og Steenstrup med hysteriske sleivspark under beltestedet. Hun dro strikken lengst. Hvordan føles suksessen?

- Jeg blir litt kvalm at det spørsmålet. Jeg tenker at det er farlig å tenke at det går bra. Jeg var forberedt på at «Nårje», som jo er et litt ekstremt prosjekt, kunne bli for mye for folk. Selvsagt er det kjempegøy at ting går bra, men baksiden er at det kan gå bratt nedover.

 Slik tenker en med katastrofetanker. Det er fem minutter med lettelse, og så straks nye ting å bekymre seg for, sier hun.

Var lesehest

Sommer, sommer, sommer. Hytta på Hvaler. Kanskje en tur til København. Hagen på Tåsen med nysnekret veranda. Endelig mange late dager til å lese.
 
- Jeg kobler av med fiction, jeg. Det er min måte å sitte i zenaktig buddhiststilling på, noe jeg ikke er så god på. Å lese derimot, er jeg god på.

Hun er ikke så kresen i sjangervalget.
- Jeg leser gjerne fantasy, sier hun og napper fram «A Clash of Kings», andre bind i den episke serien, mest kjent som seriesuksessen «Game of Thrones».

- Ja, jeg har ei fortid som bebrillet lesehest. Når jeg leser, går det ikke an å snakke med meg. Det kan være rockefestival i hagen eller Fridtjov kan sitte to meter unna og kalle meg de forferdeligste ting, uten at jeg reagerer.

Hun leser alt, bortsett fra det han leser som for eksempel hele norgeshistorien av Karsten Alnæs.

- Hvis jeg ikke får sove, hender det han leser høyt om redskaper fra middelalderen. Å høre Fridtjov lese om «steinøksens funksjoner» får meg til å slappe skikkelig av.

Ingen teaterskole

Hun lå på brosteinen på Rådhusplassen og strigråt da hun ikke kom inn på teaterskolen ved femte forsøk. Skolen lå den gang på Aker Brygge. I TV-serien «En god nummer to» var hennes nederlag som ung skuespiller en suksessfaktor. Men den usikre tida var tøff.

- Som mange andre unge folk var jeg dypt alvorlig i min streben etter å bli tatt på alvor. Den gang hadde jeg ikke dette utenfra-blikket som gjør at jeg kan se komikken i mange situasjoner. Jeg ville bli seriøs skuespiller — og det har jeg også blitt. Men nå begynner jeg å tenke på meg selv som komiker.

- Det må vel bli konkurranse med to attraktive skuespillere på hjemmebane?

- Nei, jeg føler at vi er glad på hverandres vegne. Jeg er veldig fan av Fridtjov som skuespiller.

- Men jobber den ene hele tida, går det vel utover den andre?

- Ja, absolutt. Denne høsten var det en klar mulighet for at jeg kunne jobbe meg ihjel. Jeg tenker alltid at alt går. Da må Fridtjov inn og korrigerer litt. Han påpekte at det er mulig å få alt til, rent logistisk, men at jeg da ikke vil se ham eller ungene på sju måneder.

Ebba er blitt fire år, Billy er bare sju måneder.

- Det skal bli interessant nå som vi har to barn og ikke ett.

Sjenert på privaten

Hun den rå dama på TV. Moden kvinne kaster seg over Atle Pettersen, kjent fra «X-faktor» og «Skal vi danse», i hvitt undertøy og høygravid mage. Sketsjen er hysterisk og mange så akkurat det klippet flere ganger.

- Hvis noen har kost seg med det om og om igjen, føler jeg virkelig at det er verdt det, gliser hun.
Hun mener det er en del av skuespillerens natur å være veldig lojal mot prosjektet.

- Når jeg jobber kan jeg ikke ha det kritiske blikket utenfra. Jeg må tro på det jeg gjør og gjøre det som trengs for at det skal bli morsomt.

- Er du over hodet ikke kroppslig sjenert?

- På privaten; jo. Jeg er sånn som går i sarong på stranda, jeg. Da er det selvsagt litt rart at jeg kan stille i BH og truse i en sketsj. Men privat har jeg en selvbevissthet som jeg prøver å ikke ha på jobb. Alt for latteren og komikkens skyld, sier hun, men legger til:

- Det kan jo selvsagt også bikke over, man skal heller ikke trampe på seg selv for å få en latter. Men for meg var det verre å banne så mye på TV enn å kle av meg.

- Dukker du snart opp i undertøy igjen?

- Det aner jeg ikke. La oss håpe at folk slipper det, he-he.

Vil ikke bakspille noen

Hun slenger med leppa ett øyeblikk og reflekterer det neste. Hun framstår som befriende lite selvhøytidelig, men med stor sosialt intelligens. Det blir stille i tjue sekunder når hun får spørsmål om hva hun angrer på.  

- Nei, jeg angrer ikke på noe jeg har gjort på scenen selv om det kan ha blitt dårlig. Men jeg kan fortsatt få dårlig samvittighet for den gangen jeg spilte Pippi og gjorde for mye ut av meg — på bekostning av apen. Apen skulle ha fokus og være morsom. Han som spilte apen, en veldig fin fyr, ga meg beskjed om at det ble litt mye av meg. Det er et eget ord for det jeg gjorde: Å bakspille noen. Det er ikke noe jeg driver med til vanlig, altså. Jeg er normalt god til å analysere hvem som skal være morsom når.
Hun spiller ofte komiske karakterer totalt blottet for selvinnsikt.

- Selv har jeg god selvinnsikt, det vil jeg si. Jeg tror jeg har et avslappet forhold til mine svakheter og er ikke så redd for å vise fram mine dårlige sider. Det er bra for jobben. Men jeg kan jo også drømme om å være det perfekte menneske iblant.  

Profesjonellt mareritt

Det hender hun opplever noe pinlig og tenker at det kan brukes i en sketsj. Det hender også at hun stikker seg fram mot sin vilje. På en og samme dag opplevde hun to av sine verste profesjonelle mareritt: Å gå på scenen og ikke ha noe å si. Og å ødelegge for kollegaer som har noe å si.

- Jeg hadde underholdt for 600 bakfulle håndverkere. På vei ned fra scenen fikk jeg beskjed om at burleskdanserne — neste nummer — ikke var ferdig påkledd. «Kunne jeg bare snakke litt?»  Men jeg er skuespiller og bruker manus. Jeg sto der i minst ti minutter og hadde ingenting å si.

Om kvelden var det premiere på Torshovteatret. Kollegaene var på plass, og hvem hadde regien? Jo, Fridtjov Såheim.
Skuespiller Torbjørn Harr kommer inn på scenen.

Henriette stusser over den lyden. Det må være en iPod. Den låten med Tone Damli Aaberge; det er jo den hun pleier å spille i bilen. Noen prikker henne på armen. Det er hennes iPod. Det tar en evighet, minst 40 sekunder, før hun får slått den av.  

Det fins mange  regissører — og ektemenn — som ville blitt forbannet. Det hadde vært forståelig om han hveste: «Kunne jeg ikke ha fått denne ene kvelden».

— Jeg var knust og beklaget veldig. Men Fritjov sa «Jøss, var det deg? Det med den ringinga ble jo bare dritfett. En slik ubehagelig, ekkel nerve i rommet.»

Tar det rolig på fest

Romslighet til tross. Ektemannen fikk hakeslepp over verdens drøyeste dame i «Nårje», som i tillegg var kona hans. Men det er visst slik at det er han — ikke hun — som er vill, gæren og hysterisk morsom på fest.

— Ja da, han er den drøye på «privisen». Eller det er han jo heller ikke lenger da. Herregud, vi er jo bare dølle Tåsenbeboere. Det er ikke så mye crazy hos oss altså.