(Dagbladet God torsdag): - For en gangs skyld leverer jeg ikke i pysj, fleiper Lisa Tønne (35) på vei inn i barnehagen på Ryen i Oslo mens den båndløse hunden Jippi venter utenfor.

Hun er ofte ute i siste liten. Men om morgenen har hun alltid god tid sammen med barna. Hun bærer Jakob (3) og Lola (18 måneder) opp den bratte steintrappa fra trevillaen og villniset på skrenten ved Ekeberg. Lola kaller storebror for «baboy».

- Jeg liker veldig godt å være sammen med barna mine. Og det er deilig å være ferdig med babyfasen med pupper og klær.

- Hvordan vil du oppdra dem?

- Jeg er ikke glad i begrepet «oppdragelse», men nå skal jeg heller ikke ha altfor lilla skjørt og være vanskelig, altså. Det viktige er at de blir kjent med seg selv og sine egne behov. Jeg tror alle mennesker har en grunnstamme, og det er slitsomt å gå gjennom livet og være altfor ytre styrt. Jeg håper barna mine slipper å gå rundt og lure på om deres følelser er riktige og viktige.

Ikke konfliktsky

Ifølge Lisa kikker altfor mange små barn rett bort på voksne for å sjekke om det er lov til å gråte, når de faller og slår seg.

- «Det går bra», sier mange voksne helt automatisk. Men hvordan vet de det? Jeg har lært Jacob at han - selv om det faktisk gikk helt bra - kan si: «Men det vet ikke du».

Det merkes straks at hun er veldig bevisst mamma. Og hun er ikke den konfliktsky typen.

- Jeg er ikke redd for å si ifra til barnehagepersonalet hvordan jeg vil ha det. Det gjelder jo mine barn.

Lillesøster trenger tid for å skilles fra mamma. Lisa sier at hun synes små barn skal få lov til å gråte og vise at de er lei seg i «ha det»- situasjoner. For stopper man gråten for de voksnes del eller trøster man virkelig?

- Det er veldig lett å få dårlig samvittighet når man går. Gråter hun, er det helt grusomt. Gråter hun ikke, er det noe feil med tilknytningen. Det er typisk meg.

En «se på meg-person»

Tilbake i hagen, villniset og den lille «hemmeligskogen til Jakob og Lola». Her har faren hennes snekret en liten benk og en hakkespett.

- Når pappa kommer på besøk og ser hagen, starter han alltid med å si «Nå skal ikke jeg legge meg bort i det, men ...» - og så gjør han akkurat det. Pappa er verdens snilleste og en praktisk snekker. Litt byggmester Bob. Han har orden i sakene. Akkurat der er det tydelig at jeg er adoptert.

Som ofte før trår hun til ved årets «Sommerlatter» på Aker Brygge, i rollen som selvutnevnt primadonna sammen med tre mannlige komikere. Hun gir ved dørene i raknet paljettkjole og serverer gjerne en mammografivits om pupper som blir flatere enn nanbrød. Men når hun fleiper med at hun er en liten iraner, kommenterer et par damer at «hun virker jo helt norsk, faktisk».

Hun kaller seg selv en «se på meg-person». Trønderjenta debuterte som standup´er i tigerstaden i -99 og vips; der forsvant trønderdialekten. Selveste Mona Levin - førstedama av revy- og musikalanmeldere - omtalte henne som en med «gnistrende sjarm, ironisk intelligens, plastisk humor og observasjonsevne».

- Jeg likte veldig godt å gjøre TV-serien «Seks som oss». Når barna blir større kommer jeg sikkert til å sette opp et eget show. Jeg er heldig som har tid til barna og samtidig får stå på scenen. Men det kan være slitsomt å jobbe om kvelden når jeg har mest lyst til å ligge på sofaen og prompe.

Løs kanon

Barn og tenåringer digger rollefiguren Ali Reza som gleder seg «sinnssykt til å bli kjendis».

Hun er mye penere enn Ali. Men i det sekundet hun trekker opp leppa, blir hun den hemningsløse innvandrergutten.

- Han har ikke noe filter. Det er gøy med mennesker som er løse kanoner, så lenge de er gode på bunnen, og ikke er drittkanoner. I starten måtte jeg ha på meg kostyme for å være Ali Reza. Mitt store mareritt var at jeg skulle komme ut på scenen og falle ut av «character».

Liker å føde

Humorgeneral Elina Krantz var tidligere opptatt av at den single Lisa skulle få noe annet i livet sitt enn dragningen mot å stå på scenen. Hun ble så glad da Lisa kjøpte hest.

- Jeg går 100 prosent inn for det jeg gjør. Samtidig er jeg ikke så god til å være 100 prosent til stede, jeg ligger ofte mentalt litt foran eller bak. Det er derfor jeg liker så godt å føde.

- Snakker du sant? Liker du å føde?

- Altså, jeg ble ingen lysfontene og ingen spilte didgeridoo da jeg fødte. Men det er den ene gangen i livet jeg føler at verden stopper opp. Når du ligger der med pressrier, tenker du ikke på noe annet. Det er ekstremt fokus. En kul opplevelse. Og helt latterlig vondt. Med nummer to, husket jeg det plutselig da riene kom i gang: «Å herregud, er det så vondt», sier hun og legger til at hun under fødslene skal ha brølt som «ei dame som ferierer i campingvogn og røyker rullings».

- Gjør morsrollen deg mer forsiktig?

- Nei, heller modigere. Det er ikke viktig hva alle mener for nå kommer jeg hjem til det som er det viktigste hver kveld.

- Hva hadde skjedd hvis du ikke hadde møtt mannen din?

- Da hadde jeg vel vært singel og ligget rundt. Man må få ligge, det ordner seg alltid. Men selvfølgelig, man kan ikke være altfor kresen. Og har man ikke vært så kresen en kveld, gjelder det å stå over den kyssinga dagen etter.

Hun trives utmerket med ektemann, kjernefamilie og bikkje.

- Men det har aldri vært min store drøm å gifte meg og få barn. Men så var jeg så heldig at jeg møtte en som jeg synes er helt fantastisk og som jeg elsker. Vi giftet oss og fikk barn. Og når det ble sånn, er det helt topp.

Første blodsbånd

Hun skryter gjerne offentlig av ektemannen, Kyrre Holm Johannessen, kjent fra «Idol» og P3.

- Men mange tror at jobben er gjort bare man møter drømmemannen. Men det er jo ikke slik for eksempel når man får drømmejobben, at man slutter å jobbe. Forhold er beinhard jobbing.

Forozan var fødenavnet hennes og betyr «solstråle». Lisa var fem måneder da hun ble adoptert fra barnehjem i Teheran av et trøndersk par. Den fantastiske historien fra virkeligheten er at hun kan ha vært det siste iranske barnet som ble adoptert til ikke-muslimske foreldre. I intervjuer har hun snakket åpent om at hun følte seg annerledes. Som voksen liker hun å være synlig.

- Jakob er det første blodsbåndet mitt. Da jeg fikk barn, tenkte jeg mye på hvor alle disse genene kommer fra. For jeg kjenner jo ikke mitt genetiske opphav.

- Hva er annerledes for adoptivbarn?

- Ganske mye. For mange adopterte blir identitetskrisen og løsrivelsen fra foreldrene heftigere. Det er mange ting som andre regner som en selvfølge. Man kan ikke peke på sykehuset der man har født, man kjenner ikke foreldrene eller genene. Da kan det lett bli til at man opphøyer blodsbånd når man selv får barn.

Søker utfordringer

I vår testet hun ut stand up på engelsk på Comedy Café i London. Hun kaster seg selv til løvene.

- Det er et adrenalinsjokk å gjøre stand up i London. Det er den samme angsten jeg hadde da jeg var helt ny på scenen her. Den type angst får jeg jo ikke på jobb i Norge lenger, og jeg savner det. Derfor reiser jeg til London.

Hun er typen som ler høyest av egne vitser. Konkurranseinstinktet gjelder, inntil det absurde. Men Lisa Tønne framstår først og fremst som veldig reflektert. Dessuten er hun noe så uvanlig som en lite forfengelig kjendis. I intervju med Kamille har Elina Krantz fortalt at hun kjøper antrekk til komikeren til firma-jobber, fordi Lisa har «klesdysleksi fra helvete». Ektemannen mener også hun er den lateste personen han vet om med hensyn til påkledning.

- Ujålete. Ja, jeg er nok det. Hadde jeg vært jålete, hadde jeg nok vært ute og kjøpt meg foundation før dere kom.

Overlevelsesstrategi

Før kunne behovet for oppmerksomhet gjøre henne til en slitsom type i sosiale sammenhenger. Humor handler ofte om å finne seg en plass og en måte å møte mennesker og situasjoner på. Ingen tuller med deg, hvis du er først ute med å tulle selv.

- Humor har vært en overlevelsesstrategi, og nå lever jeg av det.

Denne saken ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag. For mer fra magasinet, se her.