- Jeg aner ikke hvor mange damer det er blitt til sammen. Spør Christoffer, svarer han og viser til informasjonsansvarlig Christoffer Solstad Steen.

Jo da, han er gjenkjennelig. Men det er ingen sleip forretningsmann og notorisk kvinnebedårer som mer ligger enn sitter henslengt i sofaen. Dandy dress og hårgelé er byttet ut med helsetrøye og krøllete jeans.

Skikkelig drikksekk

Siden 1998 har han vært Jens August Anker-Hansen for det norske folk, bare avbrutt av noen pauser. Mens skuespillere av ulik kaliber har slentret inn og ut svingdøra i «Hotel Cæsar», er Kim Kolstad og Anette Hoff (Juni) de eneste igjen av originalbesetningen.

- Det er forresten ikke så mange damer som folk tror. Det er jo ofte slik at når folk hører halvparten av en historie, dikter de resten selv. I fjor var det bare tre damer, og året før var bare trist. Han har nok færre damer enn en slik fyr som Jens August ville ha hatt i virkeligheten.

Den bortskjemte attpåklatten, som overlevde en flystyrt og lurte seg inn i konsernledelsen, er drittsekken seerne elsker å hate. Han skyr ingen midler, tøyer alle regler og er notorisk utro.

Alltid utro

Kim trekker fram et klassisk Jens August-tablå: Igjen er fyren blitt sammen med Eva Rosenkrantz (Rudy Claes) som får beskjed om at hun bare kan glemme å håpe på trofasthet. Jens August innleder snart et forhold til Mona Lizzie (Janne Formoe) som blir gravid.

- Et skikkelig trekantdrama. Og det er da han bestemmer seg for å sjekke opp Vanessa, den unge dama til sønnen. Det er jo ikke mer enn tre damer, men tilsammen skaper handlingene hans et bilde av totalt kaos og grenseløshet, forklarer han.

- Hvor mye har du påvirket karakteren?

- At jeg hele tiden stiller spørsmål til dem jeg har rundt meg i den kreative prosessen, er en forutsetning for at karakteren skal overleve. Med et sykt gjennomtrekk av kreativt personell, er det min oppgave å holde i en rød tråd. Det er bare én person som har vært med på alt som har skjedd med Jens August, og det er Kim.

- Du tar ansvar for fyren?

- En viktig del av jobben min er å passe på at han forblir den drittsekken han skal være. Blir han for nøytral og grei, blir jeg bekymret. Jeg elsker når han er utradisjonell, ukonvensjonell og gjør uhørte ting. Helst skal han få seerne til å gispe «Å gid, slik gjør man bare ikke». Den reaksjonen vil jeg ha.

Frigjorte kunstnerforeldre

En gang på 70-tallet var mora hans og stefaren i Dagbladet. Artikkelen handlet om noe så liberalt og uvanlig som «papirløst ekteskap». Det er ingen tvil om at han er preget av en fri oppvekst og idealistiske, kunstneriske foreldre.

- Foreldrene mine var «basically hippier» - ekspansive huer - som møttes på Kunst- og håndverkskolen. Som gutt opplevde jeg at de var veldig lekne. De bygde og skapte, tok bilder, lagde filmer og skulpturer. En gang hadde vi dragefestival, og om kveldene kunne vi sitte innpakket i tepper og grille mat på bål.

Oppvokst på småbruk i Østfold før foreldrene skilte seg. Neste småbruk, på Hvaler, med mor, stefar, to yngre brødre, sauer, høner og griser, var verdens beste sted å være. Noen år, og nok et småbruk senere, var det ut med den ene stefaren og inn med den neste, og etter hvert over til en velstående periode for familien med to dollarglis og hus i Holmenkollen.

Flyttet mye

- Jeg likte barndommen min veldig godt. Jeg likte at vi flyttet og at jeg fikk nye impulser - i hvert fall nå i ettertid. På landet hadde vi alltid katter som fikk masse kattunger, og jeg la merke til hvordan kattemora hele tiden flyttet hiet til bedre steder. Slik oppfattet jeg også mutter´n. Ekstremt omsorgsfull mot barna sine, men også kompromissløs i forhold til å ta sine egne valg.

Han mener at familie og folkene man har rundt seg er viktigere enn røtter og geografi.

- Jo tryggere man er på de voksne rundt seg og jo mer frihet man får som barn, jo mer rom har man for å oppleve ting. For meg er den indre tryggheten i menneskene viktigere enn ytre stabilitet. Men barndommen til døtrene mine har nok vært mer stabil, og kanskje litt døllere enn min, smiler han.

-Ikke ha regler

Kona Roseanna er engelsk. De møttes på dramaskole i London og har vært gift i 17 år. Det er hun som har sørget for den litt romantiske shabby chic-stilen i hjemmet.

- For å holde et forhold levende over lengre tid, må man ha få regler. Det er mitt eneste råd.

Han er ingen streng far for døtrene Alice-Rose på 14 år og Chloé-Fleur på åtte.

- Jeg har tro på at alle mennesker har et innbygd kompass som forteller hva som er viktig for den personen. Ingen kan overprøve og si at du tar feil om fasiten om deg selv.

Han sier heller «kjenn etter» enn å moralisere.

- Men hvis de gjør noe som forkludrer livet for meg, sier jeg ifra. Jeg er opptatt av at de ikke kødder med mine interesser.

Frelse oss fra grillen

Denne mannen har en misjon, og det er ikke å få oss til å se mer på TV 2. Han skal redde Norge fra engangsgrillen - og tjene penger på det. Nærmere 1,3 millioner engangsgriller står for om lag 200 tonn søppel i året.

- Helt siden jeg var liten, har jeg følt at det burde være mindre søppel. Det er åpenbart at når du produserer mer søppel enn du klarer å absorbere inn i kretsløpet, lager du trøbbel. Det er en ubehagelig følelse.

For fire år siden oppdaget han en kompakt, bærbar flerbruksgrill. Reaksjonen var: Denne må ut til folket. Han tok grillsaken på alvor og snart kommer minigrillen i flere supermarkeder.

- Det bør være lov å tjene penger på å være idealist. Skal man ha noen reell sjanse til å forandre systemet må man bruke den delen av systemet som funker, og markedskreftene funker. Tjener ingen penger på endringer, vil det ikke skje.

- Hvorfor skal du oppdra oss?

- Det handler ikke om å oppdra, men å tilby noe kult. Ikke et vondt ord om Kyoto-avtalen, men jeg tror den kan virke litt fjern for oss vanlige dødelige. En grønn, ren park er noe nært som faktisk kan oppnås med enkle midler. Og jeg tror ungen som slipper å vokse opp i en park forsøplet av engangsgriller og med svimerker på gresset, lager en bedre Kyoto-avtale.

Grill på huet

Han snakker - gjerne - i timevis om miljø, grill og kokosnøttskall som brensel. I fjor stilte han faktisk opp på julefesten til «Hotel Cæsar» i grillhatt - med ekte grill. Han drikker grønn te, spiser helst økologisk og trener både ute og inne. Gjerne i dørkarmen hjemme, med bly på kroppen, hengende i ei stang.

- Jeg trener når jeg har lyst. I likhet med mye annet i livet, gjør jeg det når kroppen har lyst. Det handler mer om hva som skjer på innsida; hva trening gjør med deg.

- Er det typisk deg å gjøre noe spesielt?

- Jeg prøver å kjenne etter hva som er relevant for meg. Og det er ofte noe som ikke alle andre gjør. Å trene handler om energinivå. Jeg liker å føle meg levende.

Tilbake til den sleske. Han må da være redd for å bli hengende med denne drittsekken?

- Nei. Jeg var mer redd for det etter det første året. Det handler ikke om hvordan andre ser på meg, men om hvem jeg er. Hvordan andre ser på meg, vil aldri ha noe å si for hvem jeg er.

- Men hvor går grensa for hvor lenge du kan være ham?

- Nei, jeg opplever ikke at det er ei slik grense. Man kan være med så lenge det passer - og så gjøre noe annet. Jeg planlegger definitivt å gjøre noe annet enn «Hotel Cæsar». Men jeg ser jo heller ikke på meg selv som skuespiller.

- Nei vel. Hvorfor ikke?

- Jeg er skuespiller når jeg jobber som skuespiller, men jeg identifiserer meg ikke som det. Jeg er også entreprenør, gründer og «akktivist», med vekt på første stavelse.

PS: Informasjonsansvarlig har ingen oversikt over antall damer han har lurt til sengs. La oss anslå 50.