1. Omar Ahmed: «One» (U2)
Bono synger denne låta med mørk intensitet, Omar har valgt en lysere, mer fistelaktig variant. Låta mister mye av gnisten, men Omars r&b-framførsel er solid, om enn litt for smurfevibrerende.
2. Suzana Costa Johansen: «The only exception» (Paramore)
Vakkert! Suzana synger klart og med stor ro. Vingler såvidt i de lyseste partiene, men det tilgis fordi hun evner å dyrke fram en høstskjør egenart.
3. Leif Anders Wentzel: «Umbrella» (Rihanna)
Overraskende å James Bluntifisere Rihanna. Riktignok sprekt, men uten eksessene er låta anonym og han makter ikke å gjøre den personlig. Ikke direkte dårlig, men ikke så bra heller.
4. Shaun Bartlett: «The secret mission» (S. Bartlett)
Vi har en hit! Klangfullt, kontrollert, hjerteknusende. Låta er fløyesgrøtmyk og kommer sikkert til å harve over P4 om kort tid. Man trenger åpenbart ikke coverlåter så lenge man har Bartlett!
5. Hans Petter Hammersmark: «I wanna be where you are» (M. Jackson)Kinkig låt, men HP nailer den nittiåtte prosent. Snubler litt midtveis, men er ellers sabla solid og ikke minst sjukt spenstig. Leve entusiasmen!
6. Ida Hanevold: «Video Games» (Lana del Rey)Ida åpner med klar røst og gåsehudklang, men så virker det som om hun mister piffen. Vokalen begynner å gå på autopilot og det hele ender som en flink, men noe mekanisk opptreden.
7. Elisabeth Kristensen: «Chasing cars» (Snowpatrol)
Oi. En låt blir ikke nødvendigvis bedre av å pøse på med hemningsløs vokal. Her er det null progresjon og jeg får etter hvert lyst til å rive poteten ut av halsen hennes. Stemmen er der, bruk den bedre.
8. Aleksander Walman Åsgården: «Home Again» (M. Kiwanuka)Aleksander gjør ære på en av årets fineste låter. Mykt, avbalansert og med passelige mengder vokalheshet. Nydelig. (Men kan du ikke pynte deg, litt'a?)
9. Silje Løvaas: «Freedom» (G. Michael)Veldig tøft låtvalg! Silje balanserer utmerket på den tynne linja mellom å pøse på og holde tilbake, faller aldri i tensing-fella, men klarer å lage en feiende, fengende, og ikke minst egen versjon av Freedom. Applaus!
10. Monika Blomeid: «Blowing in the wind» (Bob Dylan)
Nei, det er ikke gull alt som skimrer, radbrekkes og gjøres personlig. Muligens særegent og unikt, men altfor mye melodrama, altfor mye vibrato og altfor mye Celine Dion på billigsalg.
11. Martin Halla: «We found love» (Rihanna) Åh. Fantastisk låt, fantastisk versjon. Fiolinene! Den skjøre, selvsikre stemmen! Men for å pirke litt: M går ned der R går opp, og i de øyeblikkene mister han kontrollen, men det er snakk om tiendelssekunder.
12. Hege Øversveen: «Where did I go wrong» (H. Øversveen)
Norge trenger flere rockchicks, og Hege har smilet, karismaen og en finfin Miley Cyrus-ish vokal. Låta er dessverre ikke like fengende som dama, men det blir nok bare bedre.
Hege har en fin glød og et vinnende vesen. Hun håndterer denne countrylåten på en grei måte, selv om hun ikke tilfører den nevneverdig særpreg eller originalitet. Hun sprekker litt i refrenget, men loser det hele greit i havn.
Det er ikke nødvendigvis et smart trekk å gjøre en egen låt i en konkurranse som dette — i alle fall ikke når det er tale om lett karakterløs 80-talls power pop. Når det i tillegg er gjennomgående surt, skal det mye til for at Inge Andreas skal lykkes.
Låta «Emmylou» vinner mye på sin enkle og intense tilstedeværelse. Elisabeth har en stor stemme og en fin klang, men i denne sammenhengen blir det litt for affektert til at nerven i låten kommer til sin fulle rett.På papiret et grelt låtvalg, men Eli gjør den til sin. Hun har en luftig og var stemme som gir den i utgangspunktet utspilte slageren en kledelig melankolsk snert. Tonalt skjærer hun ut litt her og der, men det gjør ikke så mye all den tid særpreget er det bærende her.
Etter denne oppvisningen er det i alle fall ingen tvil om hvem Øyvind Staveland skal ringe neste gang han trenger ny Vamp-vokalist. Ole Alexander er ikke redd for å vise hvor han kommer fra, og synger med stor innlevelse på kav dialekt. Mye utstråling og stor stemme.
Glen Campbell har gjort en briljant countryversjon av denne tidligere. Ida er ikke like heldig med sin tolkning, selv om hun får vist at hun har et stort register og en yndig klang. Skolert og fint.
Frid gir begrepet stor patos nytt innhold. Hun vil så mye på en gang at det er vanskelig å skjønne hva hun forsøker å formidle. I alle fall med denne vevre Rihanna-balladen i bunn. Det blir for mørkt og bevrende.
Pumpende funk er sannsynligvis så langt unna det Jack White hadde i tankene da han skrev «Seven Nation Army» som det er mulig å komme, men det går ikke an å krangle med Hans Petters ukuelige sjarme og vokale pågangsmot. Energibombe.
Suzana har et yndig vesen, men blir litt for beskjeden og tilbaketrukket for sitt eget beste. Hun er i besittelse av en pen stemme, men drukner nok i mengden i dette selskapet. Skal man hevde seg her, må tilstedeværelsen og energinivået heves.
Snakk om å spare konfekten til slutt. Aleksander smelter både pike- og guttehjerter allerede etter første spadetak. Han har både autoritet og en fløyelsmyk varhet i stemmen det er få forunt. Og karakter og utstråling i bøttevis. Blås i de to sure tonene.
Hege har en fin glød og et vinnende vesen. Hun håndterer denne countrylåten på en grei måte, selv om hun ikke tilfører den nevneverdig særpreg eller originalitet. Hun sprekker litt i refrenget, men loser det hele greit i havn.
Det er ikke nødvendigvis et smart trekk å gjøre en egen låt i en konkurranse som dette — i alle fall ikke når det er tale om lett karakterløs 80-talls power pop. Når det i tillegg er gjennomgående surt, skal det mye til for at Inge Andreas skal lykkes.
Låta «Emmylou» vinner mye på sin enkle og intense tilstedeværelse. Elisabeth har en stor stemme og en fin klang, men i denne sammenhengen blir det litt for affektert til at nerven i låten kommer til sin fulle rett.På papiret et grelt låtvalg, men Eli gjør den til sin. Hun har en luftig og var stemme som gir den i utgangspunktet utspilte slageren en kledelig melankolsk snert. Tonalt skjærer hun ut litt her og der, men det gjør ikke så mye all den tid særpreget er det bærende her.
Etter denne oppvisningen er det i alle fall ingen tvil om hvem Øyvind Staveland skal ringe neste gang han trenger ny Vamp-vokalist. Ole Alexander er ikke redd for å vise hvor han kommer fra, og synger med stor innlevelse på kav dialekt. Mye utstråling og stor stemme.
Glen Campbell har gjort en briljant countryversjon av denne tidligere. Ida er ikke like heldig med sin tolkning, selv om hun får vist at hun har et stort register og en yndig klang. Skolert og fint.
Frid gir begrepet stor patos nytt innhold. Hun vil så mye på en gang at det er vanskelig å skjønne hva hun forsøker å formidle. I alle fall med denne vevre Rihanna-balladen i bunn. Det blir for mørkt og bevrende.
Pumpende funk er sannsynligvis så langt unna det Jack White hadde i tankene da han skrev «Seven Nation Army» som det er mulig å komme, men det går ikke an å krangle med Hans Petters ukuelige sjarme og vokale pågangsmot. Energibombe.
Suzana har et yndig vesen, men blir litt for beskjeden og tilbaketrukket for sitt eget beste. Hun er i besittelse av en pen stemme, men drukner nok i mengden i dette selskapet. Skal man hevde seg her, må tilstedeværelsen og energinivået heves.
Snakk om å spare konfekten til slutt. Aleksander smelter både pike- og guttehjerter allerede etter første spadetak. Han har både autoritet og en fløyelsmyk varhet i stemmen det er få forunt. Og karakter og utstråling i bøttevis. Blås i de to sure tonene.
