Dagbladet
MUSIKKIDEALIST:: - Hvis du jobber med god musikk drukner det rett og slett. Jo mer ræva musikken du jobber med er, jo mer oppmerksomhet får du. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

MUSIKKIDEALIST:: - Hvis du jobber med god musikk drukner det rett og slett. Jo mer ræva musikken du jobber med er, jo mer oppmerksomhet får du. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

- Jeg tjener halvannen årslønn på 40 dager

«Robindonekspedisjonen» er lukrativ for programleder Christer Falck (42).

HATER TALENTKONKURRANSER: Selv om Christer er selve realitykjendisen inkarnert, har han lite til overs for avstemningskonkurranser som «Idol» og «The Voice» hvor det som støter færrest folk vinner. - Det å støte folk er halve poenget med kunst. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet
Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

HATER TALENTKONKURRANSER: Selv om Christer er selve realitykjendisen inkarnert, har han lite til overs for avstemningskonkurranser som «Idol» og «The Voice» hvor det som støter færrest folk vinner. - Det å støte folk er halve poenget med kunst. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

ROBINSONEKSPEDISJONEN VINTER: I denne runden av TV3s «Robinsonekspedisjonen» befinner Christer Falck og gjengen seg i det iskalde Rauland i Telemark. Foto: TV3

ROBINSONEKSPEDISJONEN VINTER: I denne runden av TV3s «Robinsonekspedisjonen» befinner Christer Falck og gjengen seg i det iskalde Rauland i Telemark. Foto: TV3

GJENGEN: «Robinsonekspedisjonen vinter», 2012. Foto: TV3

GJENGEN: «Robinsonekspedisjonen vinter», 2012. Foto: TV3

KORTVARIG VOKALISTKARRIERE: En gang i tida kunne Christer Falck blitt Norges svar på Jamiroquai. Den ambisjonen visnet første gang han sto foran et publikum og fikk sceneskrekk. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

KORTVARIG VOKALISTKARRIERE: En gang i tida kunne Christer Falck blitt Norges svar på Jamiroquai. Den ambisjonen visnet første gang han sto foran et publikum og fikk sceneskrekk. Foto: Siv Johanne Seglem / Dagbladet

PAPPA 50/50: Christer Falck har sønnen Isak (på bildet) og datteren Iben annenhver uke, noe som ifølge han selv er «det beste som har skjedd». Foto: Scanpix

PAPPA 50/50: Christer Falck har sønnen Isak (på bildet) og datteren Iben annenhver uke, noe som ifølge han selv er «det beste som har skjedd». Foto: Scanpix

JESUS?: Christer Falck i en liten dam iført kjortel for Dagbladet. Foto: Siv Seglem / Dagbladet

JESUS?: Christer Falck i en liten dam iført kjortel for Dagbladet. Foto: Siv Seglem / Dagbladet

«MY BOOBS ARE OK»: Christer Falck gav ut Lene Alexandra Øiens låt «My Boobs Are Ok» i 2007 . Foto: Dagbladet

«MY BOOBS ARE OK»: Christer Falck gav ut Lene Alexandra Øiens låt «My Boobs Are Ok» i 2007 . Foto: Dagbladet

«ROBINSON»-PAPPA: Christer Falck har vært programleder for «Robinsonekspedisjonen» sju runder. Foto: Truls Brekke / Dagbladet

«ROBINSON»-PAPPA: Christer Falck har vært programleder for «Robinsonekspedisjonen» sju runder. Foto: Truls Brekke / Dagbladet

SISTE FREDAG: I dag følger den aller siste utgaven av FREDAG med Dagbladet. Etter påske erstattes magasinet av en ny featureseksjon i hovedavisa.

SISTE FREDAG: I dag følger den aller siste utgaven av FREDAG med Dagbladet. Etter påske erstattes magasinet av en ny featureseksjon i hovedavisa.

Publisert

(Dagbladet FREDAG): OISANN. CHRISTER FALCK har mistet grepet om den vesle kurven, den hvor datterens karse har fått vokse opp fra en bomullsdott. Karsen ramler på hodet ned i barnehagegulvet. Christer skynder seg å plukke den opp igjen.

- Fine karsen til Iben. Den må du ikke si at jeg ødela, sier han til sønnen Isak.

De grønne små plantene er strengt tatt intakte, men stillongskledde Isak tar det som en utfordring.

- Jeg skal si det.

Christer får et slu drag over ansiktet.

- Da sier jeg de greiene om deg også. Tar du sjansen?

- Ja.

- Vet du hva Isak har gjort? Vet du hvem Isak liker veldig godt i barnehagen? Skal vi vise hun jenta du blir litt sjenert av?

- ...nnnnei! Hun har gått...

- Da skal jeg sladre på mandag.

- Nnnnnnei!

Og likevel. Ute i barnehagen løper Isak bort til Iben, uredd for konsekvenser.

- Iben... Iben! Pappa ødelegger de der grønne! Jeg sladra til Iben!

- Du gjorde ikke det?

Christer blir barnslig. Han hever stemmen, så den skal nå utover huskene og lekestativene.

- Hveeem er forelska i...

Så flirer han litt, tar seg i det.

- Nei da.

JO DA. DET HENDER CHRISTER Falck forlater jungelen, og går omkring i byen som en vanlig mann på nesten ikke mer enn førtito som dekker vikene med «moderne hentesveis fra toppen og ned» og undres om hvorvidt han er «den eldste mannen på coveret av Dagbladet FREDAG noensinne».

Og som har en fireåring og en seksåring som kommer løpende mot ham i barnehagen og roper «pappa!» annenhver uke.

- Det er en sånn «Groundhog Day»-feeling, de er like glade for å se meg hver gang. Jeg tenker «de så meg jo da jeg leverte dem klokka åtte-ni? Og så er de klin gærne klokka fem?»

Det er ikke alltid Robinson-deltakerne er like glade for å se ham, spesielt når det er utstemmingstid. På skjermen er jungelen for tida bytta ut med isødet i Rauland, Robinsonekspedisjonens vinterutgave.

Christer har vært programleder for realityshowet siden han vant førsteutgaven ved å spre pedorykter og sette et strengt blikk i folk når han trua dem. Han er den opprinnelige realitystjerna, prototypen for alle Grøtta Gravene og Pilgaardene og Meisterne som skulle hjemsøke denne sida av årtusenet. Riksklyse anno 1999, «My boobs are OK»-mogul anno 2007 og militant avholdsmann siden fødselen.

Sånn er overskrifts-Christer. Men overskrifter er ikke alt.

- Nå har jeg gitt hundre plater, og det er ikke de beste platene jeg blir huska for. Av en eller annen grunn er det ei jente med store pupper folk alltid nevner for meg. Av 1000 sanger jeg har gitt ut er det den sangen alle baserer min plateselskapskarriere på. Det er liksom... e'kke så viktig, men jeg har av og til har lyst til å skrike og si «Jeg ga ut Friko i 2001!» «Hæ hva sier du?» «FRIKO! SJEKK DET UT!» Det er litt sånn jåleri, selvfølgelig, at man er opptatt av ettermælet.

DET HAR ALLTID VÆRT MUSIKKEN for ham. Lenge før han startet plateselskapet C+C Records, lenge før han drev platebutikken Bennis Musikk på Aker Brygge. Far var taxisjåfør og bruktbilselger, med en kompis som jobbet i Phillips. Ble det problemer med bilen, skrudde og fikset faren. Betalingen var en bunke lp-er, en «gammeldags naturalhusholdning», som Christer kaller det. Sjangerne sprikte. Country til western. Metal til visesang.

Da Christer var to-tre år gammel var det Miriam Makeba og «Pata Pata» som fikk gjennomgå i platespilleren, om og om igjen.

- Jeg har bare sett videoer av meg selv i etterkant hvor jeg står og er helt mongo og danser. Jeg tror kanskje han fyren på Phillips sørget for min musikalske bane, fordi det var noe gærent med bilen hans. Det er deilig å vite at det faktisk finnes tilfeldigheter som gjør at man ender opp på en eller annen hylle i livet.

I 1988 skulka Christer Nesodden VGS for å ta båten inn og kjøpe «Lovesexy», den nye skiva til Prince hos Rock Shop på Aker Brygge.

- De hadde ikke fått inn plata ennå og lo av meg fordi jeg hadde rosa skinnbukse på den tida. «Hæhæhæ, sånn homomusikk? Da får du stikke på Innova på Karl Johan!» Da tenkte jeg at «du kødder ikke med meg». Når skal jeg kunne legge meg ved siden av den butikken og danke dem ut?

I MANGE ÅR HADDE HAN spart penger på en «ikke drikke og røyke»-konto. November 1989, noen uker etter endt militærtjeneste, brukte han pengene til å starte sjappa si. 19 år gammel ble han innehaver av Bennis Musikk, rett ved siden av Rock Shop.

Hatet mot fyren som lo var direkte årsak til plasseringen.

- Jeg ville se inn i øynene hans når de måtte ha opphørssalg, det var planen min. Det var ikke grenser for hvor mye prestisje jeg la i det. Jeg skulle ikke ha noen ansatte, skulle jobbe hele dagen.

- Jeg hadde to flasker på bakrommet jeg pissa i når det kom for mye folk, for jeg hadde ikke tid til å gå på do. Jeg hadde alle de kundene som syntes det var skummelt å gå på Rock Shop. «Faen, er R.E.M. rocka nok?»

Rock Shop gikk dukken etter et par år.

- Det fikk jeg skikkelig vondt av. Men, så tenkte jeg at «har du en masterplan får du fullføre». Så da gikk jeg bort og kjøpte halv pris-plater på Rock Shop for rundt hundre tusen kroner kæsj. Da kjente jeg på meg at jeg var stolt og litt flau, jeg følte meg kjip og glad samtidig.

Da Bennis var nedbetalt, fylte han den med bra folk. Christer selv sto for den svarte musikken, en annen Christer for det hvite og tunge segmentet. Frode bygde «en jævlig bra jazzavdeling». Sara som var DJ på Kastanjen ordnet med det elektroniske. Før nettet, da platebutikker var oaser og reisemål.

Plutselig var Bennis et sted hvor hiphopere fra Hamar kunne komme på dagsturer. De hørte gjennom skivene og kjøpte 15 plater på slutten av dagen, etter å ha hengt ti timer i butikken.

- Det var utrolig givende å stå hver dag i ti år og bare prate om musikk, som var det eneste jeg var interessert i å prate om. Jeg var så avstumpa sosialt, jeg kunne ikke snakke om noe annet enn musikk. «Faen, du er ikke så interessert i musikk... film da?! Ikke film heller, nei... okei...» Da satt jeg og kjedet meg. Om folk ikke er musikkinteresserte tenker jeg fortsatt at 1) de må være litt teite og 2) jeg ikke har så mye til felles med dem. Det stemmer som regel også.

CHRISTERS EGEN KARRIERE SOM musiker ble kort og traumatiserende. Sammen med noen lokale helter fra Drøbak ble han vokalist i The Stone Family. De trykte opp en cd-singel Christer ennå er flau over, med låter som «Dancing (To The Rhythm Of Love)» og «You Gotta Move».

Ifølge ham selv låt det som «en blanding av Jamiroquai med George Michael på vokal, bare ikke så bra». Det endte med en relativt katastrofal firelåters debutkonsert på Head On.

- Jeg trodde ikke jeg hadde hemninger, men jeg fant ut at jeg var en angstklump. Og da bestemte jeg meg for å drive plateselskap.

C+C RECORDS GA UT ALT FRA Ole Staveteig og Snuten til norsk hip hop som Darkside of the Force, Jaa9 & OnklP og Tungtvann.

De 250000 kronene han vant i Robinson gikk til å produsere og gi ut debutplata til Karen Jo Fields. Musikk store selskaper ikke satset på.

Gikk han og makker Frode Da Costa Lia med 500 kroner i overskudd et år, jublet de høyt og glemte at de hadde lagt inn to årsverk hver.

- For meg er det å gi ut dårlig musikk for pengenes skyld en ganske guffen greie. Tenk på dem som jobber i platebransjen. Du får jobb i EMI eller Universal fordi du er ekstremt opptatt av musikk. Men, på et eller annet tidspunkt synes du det er greit... du brenner for å pushe sånn... hvem kan jeg tråkke på tærne til nå? Tråkker alltid på feil tær... Alejandro Fuentes, da. Du får den nye popplata til Alejandro Fuentes på bordet og så forventes det at du skal brenne for dette her. Sakte, men sikkert råtner musikkinteressen. Det etablerte der var det vi hata intenst. Det er det utrygge som er det spennende.

SKEPSISEN MOT PLATEBRANSJEN har ikke avtatt med alle musikkonkurransene på fjernsynet.

- Jeg synes alt av avstemningskonkurranser på tv er jævlig trist. Det eneste man ender med er at det som støter færrest mennesker vinner. Det å støte folk er halve poenget med kunst. Enten at folk skal sitte med gåsehud, skjelve eller ha kvalme. Du skal få en reaksjon. Men om du tenker «dette var koselig, han hadde fin stemme, det var en flott låt» så er det det som er folkets drivkraft. Jeg har folket langt opp i strupen når det kommer til nesten alt.

- Men du er jo drit folkelig samtidig?

- Ja, Robinsonekspedisjonen er jo kanskje det mest folkelige programmet på TV3. Men det er musikk som er min kjepphest.

- Hvor mye tjener man egentlig på å være programleder der?

- Lønna er nesten dobbel... halvannen årslønn, rundt der.

- Etter en innspilling på 40 dager?

- Mhm.

- Du er i en utrolig heldig posisjon.

- Jeg vet også at det ikke vil vare for evig. En dag så... Det bor en Frithjof Wilborn i oss alle. Som sikkert har det veldig bra en stund, og så har man ikke jobb lenger.

ETTER ET RELATIVT OFFENTLIG BRUDD er Christer blitt alenepappa. Han har kjøpt hus på Nordstrand, 250 meter unna der han bodde før. Hvitmalt på utsida og innsida, og foreløpig rimelig ryddig. Innflyttinga var for et par uker siden, og nå er han i full sving med å flislegge gangen.

I et rom er to vegger dekket av cd-er (Christer mener å ha det trippelte, samtidig som kjelleren også rommer 30000 lp-er), mens et annet er dominert av en svær dvd-samling (Christer kjøper Blu-ray nå, men irriterer seg over at coverne ikke har samme høyde) og diverse hylleprosjekter. Her har han barna annenhver uke.

- Det å ha barn annenhver uke er faen meg det beste som har skjedd, altså. Jeg anbefaler alle å skille seg og lage 50/50-ordning. Man blir kanskje bedre foreldre av å være med dem så kort men komprimert. Er det noen som roper «pappa» kan man ikke sitte og surfe nettet eller med høretelefoner, man må være der og gjøre det den personen vil.

- Jeg får så tilfredsstillelse av det at jeg driter i mitt eget liv den uka. Og så har jeg en annen uke hvor jeg er litt mer sånn at jeg tenker på meg selv.

FORNØYD VISER HAN FRAM akvariet han har satt inn på barnerommet til Iben og Isak.

- Det er sånn jeg alltid har hatt lyst på, men som man aldri kan ha «voksent» på stua. Barneromsakvarium. Fantastic! Og så TV-stova. I dvd-hylla til sønnen og dattera mi ligger det masse gode, uutgitte plater.

Det etablerte livet sliter nemlig på de musikalske tapsprosjektene han før fylte dagene med. Nå om dagen konsentrer Christer seg heller om Falck Forlag, som ber kjente forfattere skrive om favorittskivene sine (han ga ut 11 bøker i forbindelse med Morgenbladets topp 100-kåring) og publiserer quizbøker.

Jo da, Christer kan fortsatt høre uutgitte skiver og kjenne suget etter å få det ut. Han husker han spurte hiphopere hvor lenge de skulle holde på.

- «Jeg skal faen meg tagge til jeg blir 80 år». Og det er de helt sikre på at de skal gjøre.

Men unger. Og alder.

- Du er litt avhengig av... økonomien, da. Du tenker «ok, de kan sikkert være stolte av å ha hatt verdens mest idealistiske pappa som løp rundt og ga ut indieplater som selger 500 eks», men da hadde det ikke blitt akvarium på barnerommet, og det hadde heller ikke blitt en liten tv-stue og komplette Disney-videoer. Da hadde de måttet låne av naboen.

- Så okei, i stedet for å gi ut tolv plater i året som ikke selger kan man gi ut to plater i året som ikke selger.

DET ER FREDAG, OG FREDAG BETYR pannekaker. På kjøkkenet går røre og blåbær i blenderen, mikses til en lilla masse.

- Den hemmelige oppskrifta som ingen av vennene til sønnen min skjønner hvordan jeg gjør. «Hæ? Blå pannekake?»

I hylla over blenderen står bøker om smoothies, sushi og supermat. Ingen drinkoppskrifter. Kanskje ikke veldig overraskende, all den tid Christer konsekvent refererer til påvirkede personer som «undermennesker».

- Jeg blir aldri invitert noen steder. Jeg er kanskje litt for analytisk anlagt. «Skal jeg le nå fordi alle andre ler?» Det er trist at man må forandre personlighet for å oppnå en eller annen ultimate high-opplegg.

Og blir Christer likevel bedt på fest, er det er alltid det samme. Avholdsmannen vet at «ok, jeg må komme» og så håper han bare at det er nært nok til at han kan si «åh, veit du hva, sønnen min har ramla ned fra køyesenga».

- «Okei, ha det bra!» Da dytter de meg ut og kan fortsette festen uten meg. Jeg merker det er deilig å være en sånn anti... anti... klam hånd, da, hver eneste gang jeg er på et sted det drikkes alkohol. Jeg er en klam hånd, og det trives jeg så jævlig godt med. Jeg ser at folk synes det er ubehagelig å være fulle foran meg, prøver å skjerpe seg foran meg. Okei, det er kanskje ikke den mest takknemlige jobben, men det er ganske deilig å vite at anti-drikkepress faktisk funker.

- Hva sier du den dagen en av ungene kommer full hjem?

- Man håper barna blir så like en sjøl som mulig. Jeg kan ikke presse dem i noen retning, men håper de skal se på faren sin at det går fint. Jeg er jo ikke en freak som veldig mange avholdsfolket, som er kristenfolk eller veldig kjedelige mennesker.

- Drømmen er selvfølgelig å ha avholdsunger. Uansett hva slags gift de putter i kroppen håper jeg det er minimalt.

ETTER AT IBEN OG ISAK HAR sukret, rullet og spist de lilla pannekakene, vil Isak se «Roboter» på dvd. Han strekker coveret mot Christer.

- Kan du sette på «Robotist» igjen?

«Robotist»? Jo da, selv om Christer er mest kjent for pek mot pressen (han har blant annet latt som han ble slått ned på gata, hatt kreft og at moren var alkoholiker) går han heller ikke av veien for å spøke litt med avkommet.

ET ANNET EKSEMPEL: De tar ofte trikken forbi Ekebergrestauranten, der den store sjømannsskolen ligger. Der fortalte Christer sønnen at det bodde et troll. Og trollet het Motherfucker.

- Hver gang vi kjørte forbi med trikken ropte sønnen min «Motherfucker!» Etter hvert lærte han i barnehagen at det var noe av det styggeste man kan si. «Du pappa, hva het det trollet som bor nede når vi kjører forbi her?» «Øhm... Maddaf... Makkapakka.» Det er jævlig gøy å se en fireåring si det, men når fireåringen begynner å skjønne engelsk, da må du være forsiktig.

FORUTEN EGNE BARN FOSTRER han også opp stadig nye generasjoner realitykjendiser. Stadig nye tjue til trettiåringer søker mot Robinson, lover at de skal bli «den neste Christer Falck» og ta landet med storm. Men livet som realitykjendis kan slå begge veier.

Christer minnes en upopulær Robinson-deltaker som på starten av 2000-tallet gruet seg til å delta i et nettmøte.

- «Faen, det kommer ikke til å være én person i Norge som liker meg.»

Løsningen han foreslo var enkel: Skriv spørsmålene selv.

- Hyggelige spørsmål, folk som liker deg og synes du er tøff. Hvis det bare er de ti hyggelige spørsmålene som kommer, så svarer du bare på de og skriver «utrolig hvor mange positive ting det var. Jeg trodde jeg var upopulær, men...» Og hun fikk bare de ti. Svarte langt, A4-side på hver av de, satt i to timer og skrøyt av seg sjøl. «Tusen takk Børre, det er kult at du la merke til det...»

- Nesten som en protoblogg?

- Ja, det var det nærmeste man kom blogg da. Det er deilig å kunne redigere sin egen avis. Folk skjønner at det ikke er noe vits å skrive negativt, for det kommer ikke på. Da skriver man heller noe positivt. Hvis du skriver «hvor er det du klipper håret ditt hen?» så får du kanskje til og med svaaar...

CHRISTER DRAR PÅ ORDET, gjør stemmen lysere og himler med øynene.

-...«Åååååh Tone Damli Aaberge svarte faktisk på «hva slags kajal bruker du?»» Jeg synes det er så søtt, da. Man bygger opp en sukkerversjon og begynner å tro på det sjøl også. Den egenskapen hvor man kan sjalte ut alt det negative, et er jo det som blir problemet til bloggegenerasjonen. Det er bare en lullete tulleverden. Man sitter og svarer på de substansløse spørsmålene, og så mister man mer og mer substans, og så blir man til slutt klar over at livet egentlig bare er dritt. Da tror jeg man får et gap, et stort hull som man forsvinner inn i. «Jeg har gått rundt i ti år og pratet om meg sjøl, og det har faktisk ikke vært verdt det.» Det er post-blogg-generasjonen.

Selv har han helt andre målsettinger i livet sitt. En tur til Afghanistan for å lage quiz til norske soldater. Unger som skal lære å like Frank Zappa og at Prince er bedre enn Michael Jackson. En Johan Harstad-bok om Motorpsycho som skal ut. Og i kjøkkenvinduet: Et centilitersmål med tykke blå og hvite lodotter oppi. Han plukker under t-skjorta for å finne en ny kandidat.

- I løpet av ett år, altså fra første mars, så skal denne være full av navlelo. Hvis jeg klarer det, så skal jeg få en premie av dama. You just wait and see.

Høst/Vinter : Tre kolleksjoner du bør se