Dagbladet
SELTILLIT: - Jeg ville vunnet om jeg skjøv alt annet til side, sier Thomas Alsgaard om Vasaloppet. Foto: KRISTIN SVORTE

SELTILLIT: - Jeg ville vunnet om jeg skjøv alt annet til side, sier Thomas Alsgaard om Vasaloppet.
Foto: KRISTIN SVORTE

- Jeg kan vinne Vasaloppet om jeg ofrer alt

Thomas Alsgaard (40) går for gull, men ikke til enhver pris.

HJEMME: Thomas har 200 reisedager i året. Her er han hjemme med Maria (3) og Rønnaug Schei Alsgaard (34).Foto: KRISTIN SVORTE

HJEMME: Thomas har 200 reisedager i året. Her er han hjemme med Maria (3) og Rønnaug Schei Alsgaard (34).
Foto: KRISTIN SVORTE

MER TILSTEDE: Før han la opp kunne Thomas være borte seks til åtte uker i slengen. - Det kunne blitt vanskelig om vi ikke ventet med å få barn, sier han.Foto: KRISTIN SVORTE

MER TILSTEDE: Før han la opp kunne Thomas være borte seks til åtte uker i slengen. - Det kunne blitt vanskelig om vi ikke ventet med å få barn, sier han.
Foto: KRISTIN SVORTE

DEN FØRSTE FLASKA: Han trodde den kostet 150 franc men kontoutskriften viste 1500. En vinentusiast ble til. Château Petrus 1983 er nå verdt det femdobbelte. Foto: KRISTIN SVORTE

DEN FØRSTE FLASKA: Han trodde den kostet 150 franc men kontoutskriften viste 1500. En vinentusiast ble til. Château Petrus 1983 er nå verdt det femdobbelte.
Foto: KRISTIN SVORTE

HJEMME: Thomas og Maria (3) går på svømming og turn sammen, når han er hjemme. - Fordelen med å være konsulent er at det er mye fri på sommeren, sier han. Foto: KRISTIN SVORTE

HJEMME: Thomas og Maria (3) går på svømming og turn sammen, når han er hjemme. - Fordelen med å være konsulent er at det er mye fri på sommeren, sier han.
Foto: KRISTIN SVORTE

Publisert

«Jeg kommer til å savne å være i god form,» sa han til Dagbladet da han la opp i 2003. Han skulle fortsatt gå mye på ski, men: «Nå skal
jeg se på naturen jeg har rast forbi i alle år.»

- Hvordan gikk det med de planene, Thomas Alsgaard?

- Hehe.

Han smiler forsiktig fra den andre sida av kjøkkenbordet, mannen som går langløp etter langløp og tok bronse på 15 km i NM i januar, ni år etter han la opp og 18 år etter at han tok gull i samme øvelse. Utenfor huset i Nannestad strekker jordene seg i alle retninger. Med nysnø under skinnende vintersol frister de utvilsomt til ski, enten det er tur eller trening.

- Jeg merket fort at jeg ikke fikk med meg mer av naturen om jeg gikk med appelsin og termos. Jeg skal love deg at vi får med oss mye der ute, selv om vi går fort. Kroppen er i høygir og hodet er skjerpa. Vi kan stake som gale, men nyte omgivelsene likevel.

Han forsøkte å legge bort treninga. Det var tre-fire måneder uten treningstøy. Men det gikk ikke.

- Det var deilig å skyve vekk treninga ei stund, men til slutt gikk det ut over livskvaliteten. Jeg trives bedre når jeg er i god form. Og da jeg begynte å trene igjen, skjønte jeg at det var fint å ha noe å jobbe mot, som motivasjon når det er dårlig vær og vanskelig å komme seg ut.

- Men jeg har aldri gjort comeback. Jeg vet det er mange som mener sitt om dette, og de kan snakke om comeback til de blir grønne. Men comeback handler ikke om treningstimer eller konkurranser. Det handler om fokus.

Ikke fokus ett sted

Da han var aktiv, gikk langrenn foran alt.

- Det handlet alltid om å optimalisere treninga, om å nå mål og bli best i verden. Nå handler det mer om trivsel, og om å tilpasse treninga til det jeg ellers gjør og der jeg er.

Han er leder for langdistanselaget Team United Bakeries, ekspertkommentator i NRK, jobber med produktutvikling hos Madshus, som konsulent i Norsk Ledertrening, er restauranteier, foredragsholder, ektemann og pappa. Som lagleder gjør han det meste selv, med god hjelp fra Frode Pedersen i trenerteamet. Han er trener, reiseleder for 11 personer, han tar seg av papirarbeid og trykker til og med sponsorklærne selv, på låven utenfor huset.

- Jeg vil gjøre mye forskjellig. Det er slitsomt, men spennende. Og jeg liker å ha kontroll og gjøre alt selv. Jeg ser på det som viktig lærdom. Men det er to-tre renn i året hvor jeg har sagt at jeg bare skal være skiløper.

Ett av disse rennene står straks for tur. 4. mars blir det staking fra Sälen til Mora. Fra treningsuker på seks-sju timer i månedsskiftet januar/februar, er han nå godt inne i de fire «helvetesukene» som han kaller dem, med 26-27 treningstimer i uka.

- Vinner du Vasaloppet?

- Å vinne er ikke i seg selv et mål. Målet er å vinne Vasaloppet på mine premisser. Jobb og familie kommer først. Jeg kjenner konkurrentene, jeg har statistikken på min side. Og jeg har selvtillit nok til å vite at jeg ville vunnet om jeg skjøv alt annet til side. Men det er ikke verdt det, sier han.

- Kan du vinne på dine premisser?

- Vi får se. Jeg skal henge med så lenge det går. Så ser vi. Har jeg en god dag, så kanskje. Men det er minst like viktig for meg at de andre på laget presterer.

- Går jeg i graven uten en vasaloppseier, vil det gå bra det også. Jeg lover.

Gledet seg til mer tid sammen

Fortsatt har han over 200 reisedager i året. Kona Rønnaug Schei Alsgaard (34) jobber fulltid i et legemiddelfirma og tar mastergrad i ledelse på deltid. Sammen med Maria, som blir fire i juni, har de et hektisk liv på det tidligere småbruket.

- Vi er vant til å ha det sånn, at Thomas er mye på farten, sier Rønnaug, idet hun kommer hjem fra jobb og barnehage med Maria.

- Du sa i 2003 at du så fram til å få mer tid sammen?

- Sa jeg det?

- Det ble det ikke noe av, kommenterer Thomas i bakgrunnen.

- Nei, eller jo, vi ser jo litt mer til ham nå. Og han er veldig flink til å være her når han først er hjemme. Det er et hektisk liv som for så mange andre familier. Men vi får det til, sier Rønnaug.

Dårlig samvittighet

Thomas forteller at det i perioder har vært tungt.

- Jeg har mye dårlig samvittighet. Jeg husker for eksempel da jeg hadde vært borte med NRK på Tour de Ski i januar. Da Maria og jeg spiste frokost sammen for første gang på 14 dager, oppdaget hun at bagen min var pakket på nytt og sto klar i gangen. Det var ikke lett.

Det er alltid lurt å stoppe opp. Ta en evaluering av det hele, sier han.

- Når det raser som mest, tenker jeg at det eneste riktige er å kutte ned på jobbinga. Men får jeg pauser, finner jeg nye prosjekter. Det er ikke lett å finne balansen. Jeg må ha noe å bryne meg på.

Nyttårsforsettet er hvert år å komme under 200 reisedager.

- Klarer du det i år?

- Jeg vil jo det. Men med Tour de Ski fikk jeg en dårlig start. Jeg er vel oppe i 40 reisedager allerede, sier han.

- Du har selv sagt at du er egoistisk?

- Ja, å velge å leve som jeg gjør er egoistisk, fordi jeg gjør det jeg har lyst til hele tida. Å være toppidrettsutøver er et enormt privilegium. Man er sin egen herre, sier Thomas, før han kommer med et utsagn som sier sitt om hvor sterkt skilivet sitter i denne høyreiste, sterke kroppen:

- Hadde jeg vært tre år i dag, ville jeg valgt det samme om igjen.

Tidlig klubbmester

Da han var tre var han allerede en dreven skiløper. Han ble klubbmester - i femårsklassen. En skiglad familie lærte ham gleden av å være ute, bruke skogen og kroppen.

- Min mor var trener for barna i Enebakk IF. Da jeg var 14, overtok faren min treninga. Eller, det vil si, han hadde nok bare ett mål - å gjøre meg så selvstendig som mulig. Det ble jeg også fort. Det har gjort at jeg vet hva jeg trenger og hva jeg bør gjøre for å oppnå det jeg ønsker.

- Snakker vi ski nå?

- Ja, snakker man ikke alltid ski? Alle snakker ski med meg.

- Jo, kanskje det, men det kunne også høres ut som livslærdom.

- Hm. Ja. Det han gjorde for meg som skiløper har jeg hatt nytte av også som person.

- Ligner du på faren din?

- Vet du, rett etter at han døde fikk jeg et langt brev og et bilde. Jeg fikk mange brev på den tida, og jeg registrerte bare at det var et bilde av meg. Jeg tenkte avsender ønsket seg autografen, så jeg skulle til å signere det. Da så jeg at bildet var gammelt. Jeg så nærmere på det, og skjønte at det var min far. Det viste seg at en som kjente faren min da han var ung tenkte at jeg kanskje ville ha bildet. Så ja, vi er nok like.

Mistet en støttespiller

Per Alsgaard døde brått i 1996. Da var han 51 år gammel. Thomas var 24.

- Jeg var på vei fra Lahti til Falun da jeg fikk beskjed. Ingen vet hva som skjedde, men det var sannsynligvis et kraftig hjerteinfarkt.

- Jeg mistet en støttespiller. Det er trist at han ikke har fått lov til å ta del i det jeg har opplevd. Og det har vært et savn å ikke ha en far tilstede, som en rådgiver i alt. Men så tenker jeg at han er det, likevel. Jeg merker at jeg henter fram minnene fra ham om jeg lurer på noe. Tenker meg fram til hva han ville sagt eller gjort.

- Dere hadde et tett forhold?

- Vi var nok tettere enn jeg opplevde det da. Som ungdom er det ikke det du tenker på. Men jeg blir mer og mer lik ham.

- Og datteren din, blir hun lik deg?

- Jeg vet ikke. Jeg håper hun kan lære av min evne til å følge mine drømmer. Hvis man virkelig liker det man jobber med, klarer man det meste. Men hun kan bli akkurat det hun vil.

Akkurat i dag er hun mest opptatt av å klatre på pappa, kose og klemme og dra hetta over hodet hans. Og av at mamma og pappa skal si seg ferdig med journalisten og lage middag, sammen.

- Hun blir ikke skiløper?

- Si det. Spør jeg henne, svarer hun: «Nei. Jeg skal bli mamma.»

Denne saken ble opprinnelig publisert i Dagbladets magasin God torsdag. For mer fra magasinet, se her.

Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.

Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.

Åpningstiden vil være hverdager fra 07-00, og helgedager/røde dager fra 08-00.

Med vennlig hilsen
John Arne Markussen, sjefredaktør



Høst/Vinter : Tre kolleksjoner du bør se