- Det handler om de nære ting. Om livet, overlevelse, om det som er viktig.
Helene Sandvig (43) har pekt på at vannet i kafeen under kontoret på Youngstorget i Oslo var svært lunket, avslørt at hun egentlig liker å drikke lunket vann - det er jo bra for kroppen - og med en karakteristisk, hjertelig latter lagt til at hun håper rørene under bakken ikke er altfor rustne.
Nå snakker vi altså, naturlig nok, om helsa.
- HELE TIDA MENS jeg har vært journalist har jeg interessert meg for helsestoff. Det føles rart å se for meg selv på andre steder. Jeg tenker jo av og til på det. Men jo eldre man blir, jo mer gror man fast. Jeg mister litt selvtillit på at jeg kan gjøre andre ting.
For noen tiår siden surret 43-åringen fra Oslo rundt på Blindern med en drøm om å gjøre noe bra for verden. Gjerne i UD.
Men det ble medielinja i Volda i to år, fem måneder i Dagbladet, og i 1998 «Helserefleks» på NRK og seertall som steg i bratt kurve med hver gang Helene Sandvig viste seg på skjermen.
Nå følger over 600 000 TV-seere henne i «Puls» hver uke.
I januar har hun og makker Yngvar Andersen dratt ti menn og kvinner gjennom et treningsopplegg hvor alle skulle gå ned to buksestørrelser på en måned.
MOREN VAR SYKEPLEIER og faren journalist. Kanskje ikke så rart, da, at Helene ble landets mest profilerte helsejournalist.
- Helse er så vidt og viktig, og det er virkelig en jungel å orientere seg i. Jeg vil være en troverdig formidler som folk vet de kan stole på, på en måte som er litt løsere i snippen enn Dagsrevyen.
Helene slenger de høyhælte, lyse skoene sine i ei romslig veske og bytter til praktiske Uggs. Vi skal hente Anna (3) i barnehagen, kjøre innom garasjen hjemme på Bestum og hente ei rattkjelke og stikke innom skolen og hente Dina (7) og Vilma (9). Så skal vi ake.
DET ER TRE år siden minstedatteren kom til verden, et døgn som skulle vise seg å bli det antakelig mest dramatiske i Helenes liv.
Anna veide 4,5 kilo, hadde brede skuldrer og satt bom fast. Bare hodet ville ut.
Det var for seint for keisersnitt.
- Jeg, som har født to barn før, tenkte: Dette klarer jeg ikke. Frykt er ordet. Kroppen er i alarmberedskap men du er «stuck». Du kan ikke stikke av. Jeg var som en lydig bikkje. Gjorde alt sykehuspersonalet sa, livredd for at jeg ikke skulle ha pust og kraft igjen til å ri over neste topp. Jeg tenkte: Dette går til helvete.
- Hadde jeg vært alene i jungelen, hadde vi dødd begge to. Du spiller alle filmene i hodet. Du rekker å tenke: «Kommer det et dødt barn ut nå?», «Nå blir det hjerneskade» og sånne ting.
LEGE BLE TILKALT.
- Jeg vet ikke hvor lang tid som gikk, men det føltes ut som om både vinter og vår kom og gikk før hun kom. Det sto om sekunder. Legen dro alt hun kunne i den lille jenta, så hardt at nerver som forsyner skuldra og biceps røk.
Seinere har Anna vært gjennom en nerveoperasjon og en operasjon der en muskel i skuldra ble flyttet.
- Etter den gikk hun som en levende rustning i seks uker, med gips på hele overkroppen og venstre arm. Du kan se det litt når hun spiser, at armen er litt slapp, men det har gått veldig bra med henne.
MEN DRAMAET SLUTTET ikke da babyen kom ut. Leger og sykepleiere styrtet ut med det nyfødte barnet.
Med Helene bar det opp på operasjonsstua.
Hun blødde i flere timer, og mistet rundt tre liter blod.
- Jeg fødte klokka fem om morgenen, og fikk ikke se Anna før på kvelden. Jeg må ha vært litt av et syn, i blå sykehuskjortel, med kjempestort hår, et ansikt som var digert og pløsete og mer gul enn hvit, sier hun og ler.
Så blir hun stille og alvorlig. Og blank i øynene.
- Det var et sterkt møte. Jeg følte at hun så rett igjennom meg. Det var veldig rørende.
DET BLIR IKKE flere unger.
- Takket være godt sykehusvesen gikk det jaggu meg bra.
- Hvis noen kunne sagt og garantert: «Det skjer ikke noe gærent», hadde jeg født igjen. Har noen av dere barn? Nei? Jeg kan anbefale det. Det er det nærmeste du kommer urkvinnen. Det gjør dritvondt, men en fødsel er også helt fantastisk.
Men hun tør ikke.
- Nei, og jeg er for gammel. Jeg skal jo følge dem opp, også. Jo eldre du blir, jo mindre fleksibel blir kroppen. Rundt 40 passerer man den brutale magiske grensa: Det er som om ting begynner å løsne, du ser dårligere, ting siger nedover. Men det er jo fint å ha erfaring og vite hva man vil i livet. Men fysiologisk, kroppslig, er det ingen fest.
HELENE OG MANNEN Pål har giftet seg i Costa Brava i Spania 3. juli i fjor. 30 unger og 50 voksne.
- Vi svei av noen tusenlapper der, men det var verdt det, og det var veldig fint å vente til barna hadde blitt så store. De to eldste kommer jo til å huske det.
Hun fant drømmemannen for 12 år siden.
- Han er veldig jordnær og lite jålete. Jeg kunne ikke hatt en jålete mann. Jeg er klart den mest hissige og utålmodige, og han gjør meg litt mykere i kantene. Og så er han en veldig fin pappa, det betyr jo noe. Jeg tenkte tidlig at «han skal bli far til mine barn».
«MAMMA! MAMMA!» roper Anna fra spisesalen bak ei glassdør i barnehagen. En smørblid treåring får på seg vinterklær og sko.
Heldigvis ligger barnehagen, hjemmet og skolen i nær avstand på Bestum i Oslo.
I akeløypene på kirkebakken er de tre døtrene tøffere enn Helene, men sistnevnte overvinner til slutt frykten for fart og bratte bakker til ære for fotografen.
Så bærer det hjem, til varm kakao, tegnesaker og dataspill. Med tre døtre blir det dårlig med pauser.
SELV MISTET HELENE moren altfor tidlig.
Hun var bare 24 år da moren døde av kreft.
- Hun var veldig, veldig flott og rettferdig. Et godt menneske. Jeg savner henne hver dag.
Men kunnskapen som følger etter å ha taklet en stor sorg har også styrket henne.
- I jobbsituasjonen er det en styrke. Man blir tøffere av å ha opplevd tap, og mindre redd for å møte mennesker i sorg. Man skal være ydmyk overfor andre mennesker. Ydmykhet er en dyd.
HUN SIER HUN har blitt mindre svart-hvitt med alderen. Det trengs nok når jobben består i å orientere seg i villniset av dietter, trenings-, kostholds- og helseråd.
Hun har sett fettfrykt, Atkins, Fedon og lavkarbo komme og til dels gå forbi.
Men Helenes budskap er å gjøre det enkelt.
- Sjansen er mye større for å mislykkes om du går på strenge dietter hvor du nekter deg det meste du liker. Derfor har jeg så sans for Yngvar. Han sier: «Ikke tenk så mye på maten. Det kommer av seg selv når du har begynt å bevege deg litt. Etter ei hard treningsøkt får du ikke lyst til å fylle opp med boller». Dette med karbo eller ikke karbo, pulver eller ikke pulver, er ikke så viktig.
TABBEN SÅ MANGE av oss gjør, er at vi tenker at det ikke er noen vits i å trene om vi bare har 20 minutter noen ganger i uka.
- Det er helt feil. Tenk på summen av alle de minuttene. Som trebarnsmor har jeg ikke akkurat mange luker, så jeg tenker: «Når har jeg tid?». Jo, i transportetappene og i pauser på jobben. Jeg sykler til og fra jobb, og har noen vekter, kluter og ei treningsmatte på bakrommet.
Kosthold og aktivitet har alltid vært en del av hverdagen hennes.
- Jeg er født i jomfruen, og har alltid vært opptatt av å spise riktig og trene. Mens andre drar på yoga, tar jeg en løpetur for å bare være for meg sjøl og tenke. Eventuelt ikke tenke. Med tre små frøkner i skjørtekanten trenger jeg pauser. Ellers hadde jeg blitt gær'n.
Dette intervjuet sto først på trykk i Dagbladets magasin God torsdag 16.02.2012.
