SIGNALER: Hvilke kjoler kan vi kaste terning på? Verden er full av kvinnelige kjendiser i kjole og journalister som mener noe om dem. Iblant menes det litt for mye. Denne uka var det motebloggen Min Mote som etter idrettsgallaen rådet Marit Bjørgen til ikke å velge en kjole som framhevet musklene hennes.
Det fikk SV-politiker Ingvild Reymert til å reagere. I et debattinnlegg i Dagbladet beklager Reymert at motejournalistene gir kvinnelige idrettsutøvere til komplekser for nettopp dét som har gjort dem til stjerner: Kroppen deres, og alt hva den har utrettet.
Det er i denne saken ikke vanskelig å være enig med Reymert. Men debatten åpner også for et større spørsmål: Når er det vår sak å skrive om hva kjendiser har på seg? Hvilke kjoler kan vi kaste terning på, og hvilke bør vi la bli?
Mote er så mangt. Det er estetikk og sosiologi. Det er et språk som gjennom fargebruk og manipulering av proporsjoner kan lade menneskekroppen med nye og slående uttrykk. Klesplagg er produkter av en design- og håndverksprosess og kan vurderes ut fra faglige kriterier, samtidig som de er noe dypt personlig, knyttet til rolle og identitet. Det er noe uironisk og sårbart over å komme pyntet på fest, og slik si at «dette synes jeg er fint».
Men klær og mote er også knyttet til glede og skjønnhetsopplevelser, noe kritikerne av motejournalistikken ofte ignorerer. Det er en god opplevelse å føle at man tar seg godt ut. Videre bør man ha i mente at de røde løperne der ute er designere og stylisters kanskje viktigste arena for å få sitt arbeid formidlet til et større publikum.
Men når man ser så mange kjendiser i et høljende blitzregn, er det lett å glemme at det er fundamentale forskjeller på dem og på årsakene til de er på den røde løperen. Det legger føringer for journalistene som skriver om dem.
Jeg er selv sporadisk moteblogger på si. Men jeg skriver prinsipielt bare om Hollywood-stjerner og kongelige. De er profesjonelle representanter, og dette er en del av det de blir betalt for. I Hollywood er rød løperstyling en industri. Det legges enormt med tid og krefter ned i den enkeltes framtoning, og det av en hel liten prosjektgruppe bestående av stylist, frisør, sminkør, designer og stjerne. Det er strategi og skjulte budskap involvert: Skuespillerne kan bygge opp under eller nyansere sitt eget image. En starlet som spiller grepa nabojenter på film, kan vampe seg opp og vise omverden og studiosjefer at hun kan være sensuell også.
Da New York Times nylig skrev om stylistenes makt, pekte de på at Mila Kunis' nye, lukrative kontrakt med Dior nok hadde sammenheng med at stylisten hennes har transformert henne fra hipster i jeans til glamorøs rød løperdiva.
Men så har du disse andre. Politikere og idrettsstjerner. De skal ikke sikre noen Dior-kontrakt. De er profesjonelle på andre felt. Mange av dem er ikke opptatt i mote eller har ikke mye tid å bruke på å bestemme hva de skal ha på seg. Dette er helt legitimt.
Når vi ser dem på slottsball eller idrettsgallaer, er det en bieffekt av hva de gjør til daglig. De er kort sagt amatører. Derfor bør de slippe motepressens argusøyne. For det er også en side ved klær: Man slipper ikke unna dem. Koder og normer krever penklær ved høytidelige anledninger. Noen fryder seg over den siden ved festlighetene. Andre blir stresset og ubekvemme.
Vi skal drøfte og diskutere og gledes og forbauses over moteskapere og stylister og hva de får til. Men samtalen bør være mellom og om de som har det som jobb eller interesse.
