(Dagbladet God torsdag!):
Hun gir alt, med mikrofon i hånda og fire musikere bak seg. Synger:

«Jeg vil faen ikke være trist mer».

Trygg

Hun eier scenen. Ikke foran millioner av TV-seere, men rundt hundre dedikerte tilhengere på Parkteatret i Oslo.

I rødt og gult scenelys, i ferskenfarget kjole og med en stemme som fikk anmelderne til å lovprise hennes siste album og sammenlikne henne med storheter som Nina Simone og Joni Mitchell.

Haddy N'jie (32) smiler, ler, forteller små anekdoter og synger griseviser mellom slagene, kunne nesten vært standupkomiker. Er nær og personlig, sjeleglad for at alle som er der er der for å høre på nettopp henne, og ikke minst trygg.

Ny plate

Seks timer tidligere. Haddy sitter på en kafé noen hundre meter ned i gata, i sofaen, med flammene fra en peisovn knitrende i bakgrunnen.

Hun er åpen, men kontrollert, varm, men samtidig profesjonell.

De to siste åra har hun blitt headhuntet som programleder til noen av de største og mest krevende jobbene i NRK: Fjorårets Eurovision-finale og minnekonserten etter 22. juli.

Hun vil heller frilanse enn å være ansatt. For ved siden av den mest eksponerte yrkesveien, ligger lidenskapen for musikk.

I det nye året ligger ei ny plate og venter. 7. januar leder hun årets idrettsgalla. Det er nok å gjøre.

Sliten av kravene

- Det går litt fort, men jeg liker det egentlig. Det å jobbe masse. For sånne som meg er ikke jobb det vi blir mest slitne av.

Hva blir du sliten av?

- Altså, alle blir vi jo slitne av alle kravene rundt oss. Men andre damer pendler mellom jobb, barnehage og husvask. Det slipper jeg. Å dra på butikken, for eksempel, gjør jeg aldri.

Men hun må da vel ha mat?

- I hele høst hadde jeg to bokser makrell i tomat og litt cherrytomater i veska. Og så kjøper jeg sånne næringsbarer. Jeg liker ikke å være sulten, sier hun og legger til:

- Fredrik kaller meg Tårnfrid. Den kan jeg ta.

Hybelboer

Aldri har arbeidstimene vært så mange som dette året.

Haddy og mannen Fredrik bor tilbaketrukket på Roa ved Harestua utenfor Oslo. Men særlig mye idyll og peiskos blant hvit snø og barnåltrær har det ikke blitt i år.

Det meste av fritida hun har til rådighet i løpet av uka blir tilbrakt på hybelen i Oslo sentrum. Når de to timene på toget egentlig trengs til søvn, er det vanskelig å komme seg hjem hver dag.

Arbeidsdagene er gjerne 14- 16 timer. På jobb er det fullt fokus, mens resten av verden flyter litt av sted.

- Jeg har ikke hatt så mye tid til å være sammen med familien, og har nesten ikke sett mannen min. Fredrik kommer innom hybelen en gang i blant og vasker og plukker med seg noen truser og sånn, sier hun med latter i stemmen.

Ekte- og altmuligmann

Fredrik er mannen hun har holdt sammen med i 13 år. I 2001 gikk Haddy ned på kne og fridde, i fjor sto bryllupet.

I tillegg til ektemann, er Fredrik altmuligmann.

- Han er daglig leder i Haddy AS. Vi tar alle avgjørelser sammen, skriver musikk sammen, han har tatt bilder...

- Ikke lett kjæreste

Som du sikkert har skjønt, kan ingen beskylde Haddy og Fredrik for å leve i en tilværelse med stereotyp kjønnsrollefordeling.

- Vi hadde en liten krangel nylig. Han sa: «Kunne du ikke bare ta koppene vekk fra bordet, eller vaske opp ting etter du har brukt dem?». Jeg svarte at det var vanskelig, fordi jeg må omstille hodet mitt. Han mente det fikk være grenser. Det tok ei ukes tid, så begynte jeg å bli enig med ham.

Hvordan er du som kjæreste?

- Jeg er ikke en lett kjæreste. Men Fredrik er heller ingen lett kjæreste. Det er aldri kjedelig, for å si det sånn.

- Forskjellige

Ingen av dem er av de som roper høyest om ting.

Dagen Fredrik hentet henne etter hun fikk vite at hun hadde Eurovision-jobben om hun ville, tok det noen minutter før hun lot nyheten sprekke.

De rakk å kjøre helt hjem før mannen kom med en reaksjon.

- Vi er forskjellige. Han er flinkest til å prate om ting, mens jeg alltid spør om vi kan ta det seinere.

Åpen om angst

Haddy har vært åpen om angsten hun har flere ganger. Men de mørke stundene er blitt færre.

- Det skjer sjelden nå lenger. Jeg kan jo alltid gå på jobb og vite at det ikke går galt. Det er en rolle jeg behersker veldig godt. Og jeg kan alltid treffe småsøsknene mine. Det hjelper.

- Bruker du jobben som en flukt?

- Det gjør jeg selvsagt. Jeg bruker jobben for alt den er verdt. Det tror jeg veldig mange gjør.

- Krever styrke

Selv om antallet personer med psykiske lidelser her til lands vokser, svarer mange fortsatt «bra» når noen spør dem hvordan det går.

- Å si: «Jeg er ensom», «Jeg har ikke noe sexliv» eller bare «Jeg kjeder meg» er ikke så kult.

- Jeg har vært åpen om angst fordi jeg er mye synlig og kan virke som om jeg får til «alt». Det er ikke sant. Å ha angst kan bli oppfattet som litt svakt. Men jeg mener det er tvert imot, det krever styrke å leve med det, på samme måte som det krever styrke å leve med en hvilke som helst skade. Men jeg har aldri gått så mye inn på mine private ting. Jeg vil ikke trekke verden inn i mitt nærmeste.

Redd offentlig ydmykelse

Katastrofetankene er der. Å snuble på direktesendt TV er bare barnemat, hverdagsbagateller som Haddy ikke er redd for.

- Katastrofene jeg ser for meg, er så mye større. Å drite seg ut på TV blir uviktig.

- Hva er du redd for?

- At noe fryktelig skal skje med meg eller mine nærmeste. Eller en offentlig ydmykelse av en annen verden, som Norge ikke har sett maken til. Å bli anklaget for barneporno eller noe sånt.

Til fallet kommer, er det viktig å ikke ha skaffet seg så mange fiender, så færrest mulig kan gni seg i hendene.

Men å være en offentlig kjent person er ikke noe særlig i akkurat denne sammenhengen:

- Jo flere som vet hvem jeg er, jo tyngre blir fallet.

- Fantastisk heldig

På scenen på Parkteatret sjarmerer hun publikum i senk, blant ståbord, flate veggsøyler og burgunderrøde teatergardiner.

Hun synger norske og engelske låter om hverandre til storstilt applaus.

Hun forteller om mannen som er fantastisk på alle områder utenom å lyve, og som derfor aldri sier «det kommer til å ordne seg, jenta mi», og ber ham tilgi henne for utleveringen.

Hun forteller om de første bestevennene sine fra barndommen - en mann og en dame som begge var over 70 år. Sistnevnte lærte henne å synge griseviser.

Tekstene er mørke, som «The Rise and Fall og Haddy N'jie», men øyeblikkene imellom er lyse og lattermilde.

Musikken er det som ligger henne nærmest.

- Men alt er like viktig! Jeg er fantastisk heldig. Det sier jeg til meg selv daglig.

- Utrolig pessimistisk

For Haddy er målet å finne en balanse mellom familie, mann og jobb. Hun er usikker på om hun noen gang kommer til å klare det. Men hun holder i alle fall på med akkurat det hun har lyst til.

- Det er så lett å tenke at «de har fått det til» om noen. Det er viktigere at folk finner ut hvordan jeg ønsker å ha det. Mange kunne fått til veldig mye om de ikke sammenliknet seg med andre og turte ta sine egne valg.

Hun mener alle som likte ungdomsskolen lyver, eller ikke har blitt voksne ennå.

Selv var hun en «outsider».

- Å være utenfor har ofte vært et valg jeg har tatt selv, det kan handle om signaler jeg har sendt ut og at jeg ikke har tatt kontakt. Jeg trodde resten av livet skulle være sånn at jeg ikke fant meg til rette, ikke fant et liv jeg passa inn i. Kanskje fordi jeg var utrolig pessimistisk.

- Er du mindre pessimistisk nå?

- Mindre? Nei. Jeg slapper nok mer av nå. Det trenger ikke gå til helvete med en gang.

Dette intervjuet ble først publisert i Dagbladets magasin God torsdag 29.12.2011.