- Her skulle jeg gjerne bodd. Uten en sjel å se, sier Herborg Kråkevik mellom grantrær i snødriv på vei fra Voksenkollen stasjon til Lysebu i Oslo.

Rikshuldra fra Hardanger har flyttet hjem til Norge, etter nesten ti år i Danmark, sammen med juristektemann Esben Hvam og døtrene Agnes (8) og Petra (2). Nå har hun snøfnugg i kråkereirhåret og tar raske skritt på hålka i røde, urbane støvletter.

Hun kaller Lysebu, eid av Fondet for dansk-norsk samarbeid, for sitt andre hjem i åra hun bodde i København. Her oppe får hun luft, lys og ro.

- Men det går jo ikke akkurat nå. Det er vanskelig å kombinere en villmarkstilværelse med teaterliv.

Impulskjøpte hus

I hele desember har hun stått på scenen på Det Norske Teatret med forestillingen «Kjære landsmenn! Ein kabaret mellom bakkar og Himmelbjerg». Hun betrakter Norge, kjærlig og strengt, fra Danmark.

Hjemvendt. Men først utflyttet. Multitalentet fra Jondalen slo gjennom med sin egenkomponerte forestilling «Haugtussa» og hadde stor suksess som Eliza Doolittle. Hun hadde solgt 250 000 plater av «Herborgs songbok», da hun 12. september i 2001 befant seg på Danmarks nordligste spiss, foran et hus.

- Huset hadde stått og ventet på meg, mente jeg. Og utrolig nok; det var til salgs. Til Herborgs begeistring kunne hun nå gå til «brugsen» i morgenkåpe og gummistøvler og kjøpe sjampanje så ofte hun ville. To måneder etter det spontane huskjøpet, dro hun til Kambodsja for Redd Barna og traff den danske folkerettsjuristen.

- Jeg hadde absolutt ingen planer om å finne meg en mann. Men det var ingen vei utenom.

- Lengtet du hjem da du bodde i Danmark?

- Ja, enormt. Men det var noe fint med det og.

- Ville du bort fra Norge og suksessen?

- Jeg vet ikke hvor mye jeg tenkte i starten. Jeg ville bare bo i det huset. Jeg ville leve et litt annet liv og kanskje, ubevisst, ville jeg litt vekk. Når jeg ser på det jeg skriver eller på forestillinger og sanger jeg tidligere har laga, handler det ofte om å lengte heim på en eller annen måte. Ikke nødvendigvis til Jondal eller Norge eller Skagen, men til en tilstand.

Kom hjem

Å lengte hjem. Å lengte etter ro.

- Jeg tror det handler om at jeg blir drevet fram av ei uro som får meg til å være kreativ. Men jeg leter etter ro, og den finner jeg i korte stunder eller lengre hvis jeg er heldig. Jeg har et syn jeg ser for meg når jeg er skikkelig stresset eller nervøs: Jeg sitter på en glassveranda og ser utover fjorden, det er te i koppen min, ullteppe rundt beina og stabler med gode bøker omkring meg og helt, helt stille. Det er slike «heimar» jeg lengter til. Og så må jeg innrømme at første gang jeg våknet på armen til mannen min, tenkte jeg; her vil jeg våkne resten av mitt liv!

Denne dansken, ja. Kråkevik er definitivt ikke glad i å brette familien ut i offentligheten.

- Men siden bursdagen hans er i dag - 22. desember - kan jeg si noe fint: Han er nok den eneste mannen jeg kan leve med; sterk, klok, belest, kjærlig og humoristisk. Bestevenninna mi sa alltid at jeg var nødt til å finne en akademiker for å være fornøyd, og det er helt rett. Jeg nyter å lære av han og at han alltid har lest noe nytt han er opptatt av eller vil at jeg skal være opptatt av. Og så skriver han knakende godt. Han har hjulpet meg med mange tekster og inspirerer meg alltid med det han skriver.

Naive nordmenn

Straks etter kjærlighetserklæringen, blir hun bekymret for at intervjuet skal framstå for familiært. Men hallo; det er jo jul. Uansett ble flytting aktuelt da ektemannen fikk en interessant stilling i Oslo og fordi Herborg igjen står på scenen.

- Det er lettere å jobbe som artist her, selvsagt. Språket er mitt, og jeg kjenner de fleste kulturelle referanser. Vet du at danskene oppfatter oss  nordmenn som søte, naive og ufortjent rike? De er glade i oss fordi vi handler masse i Danmark, men vi skal helst ikke mene så mye. Heldigvis finnes svenskene som danskene liker enda mindre, så de velger å like oss.

Hun sier at den danske arrogansen handler om at Danmark historisk sett var en stormakt og fortsatt har kolonier.

- De færreste dansker vet at Norge og Danmark var sammen i 400 år.

Om kulturelle forskjeller

Hun har sunget og underholdt i mange nordiske sammenhenger de siste åra.

- Jeg tuller med språkproblemer og kulturelle forskjeller. Musikalsk er det helt fantastisk fordi jeg får lov å synge på svensk.

- Og du snakker da virkelig perfekt dansk?

- Vel, vel. Danskene sier: «Å hvor taler du et meget forståelig norsk». Danskene er ikke fryktelig imponert, bortsett fra min svigermor som synes  jeg snakker perfekt dansk. 

Nå er det slutt på pendlinga København-Oslo et par ganger i uka.

- Det er godt, selv om jeg elsker flyplasser og flyturer.

Mindre forfengelig

Rød kåpe på Holmenkollbanen. Snart skal hun  synge, ironisere og parodiere på scenen.

- Før premiere hender det at jeg gjør kollegaer nervøse. Jeg har mye uferdig inni hodet og liker å holde alt åpent så lenge at det blir en påkjenning for andre. Den voksne Herborg framstår som reflektert og ganske så beleven. 

- Jeg tror jeg er blitt mindre forfengelig med åra. Jeg bryr meg ikke så mye om at jeg ikke ser fin ut hele tida. Ting skal gjøres, det er viktigere. Og så har jeg blitt mer religiøs med åra. Da jeg var liten gikk jeg i kirka med mine foreldre og syntes det stort sett var kjedelig. Men faren min sa:«Bare vent til du blir eldre, så får du behov for å gå i kirka». Jeg bare lo av ham. Men han fikk rett.

Ikke norsk jul

Hun sier hun skylder foreldrene sine enormt mye.

- Uten den barndommen de ga meg av litterær og musikalsk inspirasjon, og den store friheten, ville jeg aldri kunne arbeide med det jeg gjør i dag. Jeg har Norges beste «backoffice»: Trenger jeg å finne det rette diktet, sangen eller sitatet, så er foreldrene mine der. De passer på at jeg fortsetter å utdanne meg, selv om jeg sluttet etter gymnaset.

- Så skal du vel hjem til Jondal til jul?

- Det blir dansk jul i år, hos mine svigerforeldre innerst i Limfjorden på Jylland.

- Hva? Feirer ikke den hjemkomne rikshuldra norsk jul?

- Jeg dro alltid hjem til jul inntil jeg var 26 år. For meg er jula i Jondal lukta i huset på julaften morgen når mora mi står og steiker melkekaker. Det er akkurat samme oppskrift som franske crêpes.  På julaften serveres gammeldags Hardangerkost:  lutefisk, potetkake og melkesuppe - og risengrynssuppe.

Men alt dette går hun altså glipp av.

- Jeg har stor respekt for matkulturen i Jondal, men jeg får jo ikke akkurat dårlig mat i Danmark med andesteik og brune «kartofler», sånne små poteter stekt i sukker og smør, gliser Herborg. 

I kveld spiller hun siste forestilling før jul. Om det norske sett fra Danmark. Så skal familien pakke og sette seg på flyet.

- Det blir spennende å se om vi rekker fram.