- MIN MOR SA TIL MEG... dette var det øyeblikket i mitt liv som var rarest, sier Leo Ajkic.

Han har tatt oss med opp i leiligheten til en tjommi som heter Sindre. «For da kan jeg spille Playstation mens du intervjuer meg. Basket, man. Du må se kor god eg e»¹.

Utenfor blandes lyden av kirkeklokker og sur novembervind. Det er dagen etter at stormen «Berit» raste som verst langs norskekysten, og Bergen - «byen under skyen», som Leo kaller henne - fråder ennå.

- Det er middag, med min mor og min far. Hele livet har jeg sagt: jeg vil gjøre graffiti, jeg vil gjøre ditt, jeg vil gjøre datt. Og de bare: tuller du? Er du dum, eller? Gå og bli advokat. Du skjønner kaeg mener? Foreldrene dine vil det beste for deg, sant. Bli lege eller noe. Men plutselig en dag når vi sitter og spiser middag, sier min mor til meg: Du Leo, du skal ikke begynne å rappe da? Jeg tror du hadde passet bra til det. Jeg tror du kan bli bedre enn Lars, sa hun.

MOREN TIL LEO ER IKKE den første som har sett dette forbindelsespunktet mellom eldsteguttens lekne, uanstrengte radioflyt² og flowen til bysbarnet Lars Vaular - og kanskje den økonomiske gevinsten som kan utløses av et hamskifte fra stuntreporter til rapstjerne. Og ble kanskje ikke Leo introdusert som nettopp «gangsterrapperen fra Bergen» da han mottok en radiopris under fjorårets Ut-Awards i Trondheim³?

- Det kommer hele tiden folk bort til meg på gaten og sier: «Du, jeg elsker deg. Du lager den fuckings beste musikken, man. Du er den beste rapperen, jeg hører på musikken din hver dag». Så jeg bare «ålreit, tusen takk». Men jeg har aldri rappet i hele mitt liv. Aldri. Jeg drev med beatboxing, men det er jo ikke noe fett. Det er dødskjedelig. Det er sirkus. Og jeg har ikke lyst å være sirkusartist.

Det er lenge siden Leo var fyren med den gule jakka og de megetsigende spraymerkene. En gang før MTV Cribs-spoofen Kåk der han kastet en katt utfor et stup (mer om dette senere), en gang før portrettserien Gate og THC-effekten på BT-TV, en gang før Flippeligaen på TV 2. En gang før han revitaliserte den utegående stuntreporteren i Synnøve-Svabø-på-nittitallet-tradisjonen på P3-Banden og Trygdekontoret. En gang før grills⁴ og de avbrutte studiene i sosialantropologi. En gang før han ble manager for rapgruppen A-Laget og vokter av musikkollektivet NMG/G-huset. En gang før han begynte å snakke som en miks av BigBrother-Ramsey, Tone Damli Aaberge og tidlig-Jan Åge Fjørtoft («Det er mange som spør om eg kjem fra Sunnmøre»). Før alt dette hendte det at Leo gikk rundt i Bergen som en vanlig mann. Eneste var at han hadde en veldig stor, gul jakke.

Nam Nguyen, drivjernet i Fjorden Baby!, husker den godt.

- Jeg så Leo første gang på en Petter-konsert på Kvarteret i 1998. Han sto helt fremme og kunne alle tekstene. Jeg la merke til ham på grunn av den gule jakken. Han så veldig kul ut, så da jeg så ham på Torgalmenningen et par uker senere klarte jeg å bli med i gjengen som han sto sammen med. Han sto og knuste noen flasker, helt umotivert⁵. Det han ikke visste var at politiet sto rett bak ham. De skulle til å ta ham med seg, men da begynte han bare å prate. Han fortalte at han var kommet til Norge fra krigen i Bosnia og at faren hans ville drepe ham om han fikk trøbbel med politiet. Det endte med at politiet nesten sa unnskyld og spurte om han trengte skyss noe sted. Da politiet forsvant snudde Leo seg mot meg med det lureste gliset ever. Siden har vi vært venner. Han er en genius.

SPOL TRETTEN ÅR FRAM og vi er på Bergen Kjøtt - gammelt slakteri ominnredet til kulturverksted og musikkstudio - for å ta bilder. I en glassmonter står Spellemannprisen til Lars Vaular. Veggen er dekorert med utmerkelser til John Olav Nilsen & Gjengen. Oppe i det som til vanlig er kontrollrommet til produsent AnandChetty - og derfor, vil noen hevde, praktisk talt kraftsentrum i norsk musikkbransje per i dag - sitter Leo.

- Jeg måtte hive den gule jakken, sukker Leo.

- Jeg brukte den så mye når jeg tagget at det var malingsflekker oppover hele armene. Du skjønner ka eg mener, man. Det var som å gå rundt med et skilt: «guilty».

INN DØREN KOMMER Lars Vaular og VågardUnstad fra A-Laget. Vågard forteller at han og Leo pusler med forberedelsene til et radioprogram som «kommer til å handle om ting som delfinsex».

- Det er mange som kan pule en geit, forklarer Leo.

- Men de forelsker seg ikke i den. Det er forskjellen.

Han og Vågard går langt tilbake. De møttes påFuture, «en slags taggeklubb for ungdom» i kommunal regi.

- Var en greie en gang i uken der vi kom fra forskjellige bydeler og bare chillet, sier Leo.

- Men det er lenge siden nå.

ENDA LENGER SIDEN ER DET at Leo måtte flykte fra Bosnia. Enda lenger siden er det at han og moren måtte lyve til soldater som kom på døren for å hente faren.

- Pappa gjemte seg i dusjen. Vi sa at han og mamma var skilt for lenge siden. Om de ikke var så dumme hadde de skjønt at jeg løy. Jeg grein som en bitch.

Leo kom til Norge da han var «elleve eller tolv». Før det fikk han til sammen tre år på rømmen i Kroatia og Tyskland.

- Jeg tror jeg kom til Norge i femte klasse eller noe sånn. Jeg husker iallfall jeg begynte i sjette klasse her. Krigen begynte i Bosnia da jeg var nesten ferdig med andre klasse ... la oss si mai, før sommerferien. Jeg vet ikke. Par måneder før sommerferien. Kanskje midt i skoleåret. Jeg husker ikke. Jeg fikk iallfall godkjent det året.

VEL FREMME I BERGEN slo Ajkic-familien - Leo, mor, far og søster - seg ned på Løvstakken. En av Bergens mer belastede bydeler. At faren var elektroingeniør og siviløkonom gjorde lite for mobiliteten.

- Han hadde jobb i kommunen, men så var det nedskjæringer. Og da sa de - det hadde de aldri gjort til en norsk siviløkonom - bare jobb litt som parkeringsvakt, så fikser vi deg jobben tilbake. Og så har de bare latt ham bli der. Han vil ikke være på sosialen, sant. Fuck it, sånn er livet. Noen ganger må man begynne på nytt. Men jeg mista jævlig mye motivasjon da jeg så foreldrene mine gå rundt og samle flasker⁶. Du skjønner kaeg mener, man. Skammen, begynne fra null.

Leo reiser seg.

- Ok, jeg har gjort reklame og ting jeg ikke brenner for, men det er fordi jeg ikke hadde utdanning eller kontakter. Men jeg må jo spise, hvis noen gir meg 30.000 for å gjøre noe ... bare si noe på en russesang, eller en reklame ... noen vil si «fuck, jeg vil heller beholdt litt respekt». Men jeg tenker: 30.000 det er det min bestefar får i løpet av to år i pensjon! Jeg lever for han og driter i ka de synes. Du kan ikke ete respekt, sant.

VI ER TILBAKE PÅ NYGÅRDSHØYDEN, i leiligheten med Playstation. Leo synes det er litt kjipt at Trygdekontoret skal ha pause. Som han sier, på sitt idiosynkratiske vis⁷: «Ja, faen. Det er gøy med Trygdekontoret, men Thomas skal lage Turboneger, så da ...». Vi piler ut for å kjøpe en kaffe. Humaniora-fakultetet er rett i nærheten. Rett bortenfor kafeen ligger den katolske kirken St. Paul, Bergens eneste i sitt slag. En messe er i ferd med å avløses av en annen. Det virker som polakkene er på vei inn i kirken, og filippinerne er på vei ut.

- Det så ut som verden hjalp Bosnia, men det var ikke det som skjedde egentlig, sier Leo.

- Det var bare en fasade, man. Vi har aldri vært østblokk, vi har aldri vært vest. Vi har en egen greie på gang, en sterk greie. Vi var venner med Castro samtidig som vi var venner med USA. Det var Kina, Japan, oss, Russland ... det likte ikke verden. Så de fucket oss opp. Jeg sverger, man.

- Jeg husker ikke helt ordlyden, men da Osama ble drept twitret du noe om at dette neppe kunne være tilfelle?

- Nei, for jeg har sett en video av hun som ble skutt i Pakistan. Ka heter hun igjen? Statsministeren ...

- Benazir Bhutto?

- Ja, rett før hun ble skutt, så står hun på en talerstol og snakker om en Hazzan-fyr. Dette er tre-fire år før Osama liksom ble drept. Da sier hun sånn: alle vet hvem Hazzan er, det er han som skjøt Osama bin Laden. I Pakistan så vet alle at Osama ble drept for lenge siden. Det er en media-krig. Du skjønner ka eg mener, man. Osama er bare en puppet. Men jeg liker ikke å gå alt for mye inn på politikk. Man kan jo aldri være sikker, men jeg er iallfall skeptisk til alt jeg får høre. Gaddafi, man. Han var bra. Alle som fikk en sønn som førstefødt fikk et hus. Og de hadde bra lånekasse. Alle i mitt hjemland sier at de er beste fuckings landet. Da ingen ville ha oss tok de i mot oss med åpne armer. At presidenten styrte med hard hånd, det ... demokrati er ikke for alle, man.

- DU BEGYNTE PÅ sosialantropologi på universitetet i din tid. Hva skjedde?

- Ja, det var jævlig cool. Mye fine damer. Men jeg husker første året. Halve året gikk bare ut på religionen på en eller annen øy. Jeg kunne like godt sett en dokumentar og skjønt alt det der på 50 minutter.

- Du er glad i dokumentarer?

- Ja, det er det jeg digger mest, man. Jeg liker Louie Theroux. Den beste er når han skal bli gangstarapper. Nå ser jeg litt på han der Idiot Abroad. Karl Pilkington. Men det er litt kjedelig. Alt er fake, sant. Som da vi kastet den katten. Det ble et helvetes styr⁸. Koffor kan ikke folk skjønne at det var filmtriks? Det er som med Rambo. Ingen tror han skyter ned det helikopteret med pil og bue på ordentlig.

---