På en premiere i september fortalte Benedicte Adrian bladene Se og Hør og Her og Nå at hun og ektemannen gjennom 13 år skulle skilles.

- Jeg er veldig glad for at det var valgdag da. Jeg følte jeg hadde kontroll på situasjonen. En eller annen gang måtte jeg si at jeg var tilbake, smiler Adrian.

Måtte til Norge

Det siste tiåret har hun bodd i en liten badeby i Provence og pendlet til Norge for jobb, men nå har hun bosatt seg med barna her. Hun er glad for å ha bodd i utlandet, men det er i Norge Benedicte kan være Benedicte. Avgjørelsen om å bytte ut bikini med boblejakke var enkel.

- Da vi så at det ikke var en framtid i den familiekonstellasjonen visste jeg at jeg måtte hit. Jeg hadde hatt følelsen av at det til syvende og sist ble bedre for meg. Men det er smertefullt og ikke noe som er planlagt, forteller hun.

Hun presiserer at hun og eks-mannen har god kommunikasjon og er venner. De to brukte lang tid på avgjørelsen, og hvordan de skulle presentere det for barna.

- Jeg valgte å prioritere private ting da jeg bodde ute. Det er jeg glad for, og det var fint for meg og ungene. Men nå begynner en ny fase for oss, der jeg kan høste fruktene av det jeg har sådd her, mens jeg var borte.

For det er noe med den norske folkesjela, vi tar i et tak og er ikke selvhøytidelige. Rent klesmessig mener hun vi har det gøy, og at det er lov å synes. For hun er ikke ei kvinne som kan gå i skyhøye hæler, men ei kvinne som kan gå i skarpe farger og rare ting.

- Jeg er jo meg, og jeg er ikke så streng. Lynnet vårt er morsomt. Vi har ikke så stor respekt for autoritetene, jeg mener rett og slett vi er litt gærne jeg.

Skriver av seg sorg

Siden hun kom tilbake har jobbtilbudene strømmet på. Men hun tar det med ro, har brukt tid på å finne fastlege og strømleverandør. Hun har ingen konkrete planer om å gi ut plate, men har begynt å skrive låter og tenke kreativt igjen. Det var en kneik hun synes det var godt å komme over. Tekstene og låtene har blitt annerledes.

- Når du går gjennom vanskelige, private perioder så er en del av arbeidet som komponist er å skrive av seg sorg og smerte. Jeg har gått i gjennom den fasen og går videre med et nytt perspektiv, for å putte et smil på det hele, sier hun.

- Er du en optimist?

- Å ja, men jeg har hatt en stor evne til å engste meg. Nå kjenner jeg at jeg er mer rolig, sier hun.

Det er jobben som er redningen når hun får seg en trøkk. Hun er opptatt av at unge jenter skal ha en identitet fordi det er fort gjort å ende i en situasjon der man tilrettelegger for alle andre, og glemmer seg selv. Adrian sier hun har en liten rødstrømpe i magen.

- Følte du at du havnet i en slik situasjon?

- Jeg ga meg helt hen da jeg fikk barn, men heldigvis hadde jeg jobben min. Hvis ikke hadde jeg sikkert brukt år bare på å få til å være borte fra de noen timer.

En moderne familie

Fredag får det norske folk oppleve sanglerken på «Beat for Beat», og etter jul skal hun pusse opp sin gamle skole Trasop i TVNorge-programmet «Den store skoledugnaden». Hun har en duettpartner hun drømmer om, men vil ikke avsløre hvem. Det skjer mye, men hun kan ikke si hva. Jula skal hun tilbringe med venner, mens barna skal være hos faren.

- Jeg lurer på hvordan det blir. Vi er blitt en moderne familie med «din jul» og «min jul» med ungene. Velkommen til den nye verdenen, sier hun lakonisk og forteller at det blir feiring i Norge med ordentlig juletre før og etter selve jula.

I Frankrike hadde de plastikktre. Nå venter hun og barna på snøen.

- De klarer snart ikke å vente lenger. Nå har vi vært på skøyter tre dager i strekk for å gjøre opp for null snø, ler hun.

Musikken er alt

Barna er musikalske. Datteren spiller fiolin, mens sønnen har valgt obo. Datteren spilte i orkesteret til Alexander Rybak for noen uker siden, mens sønnen rørte sin mor på elevaften på skolen.

- Sist han spilte kjente jeg tårene presse på. Når et menneske spiller har det ingen alder, man møtes på samme plan. Da blir selv barn voksne i mine øyne.

I Frankrike sang hun i kor. Benedicte og en haug pensjonister, fordi hun savnet folk hun kunne drive med musikk med. Det tok ikke lange tida før pensjonistene i koret mente at musikken var noe hun burde gjøre mer ut av. Ja, jo, det hadde hun jo. Adrian ler.

- Hvor stor hjelp er musikken i vanskelige tider?

- Den betyr alt. Jeg løfter meg selv etter håret når jeg oppdager en ny låt, eller skriver en ny låt. Det er noe med den trippen. På en måte er det en virkelighetsflukt, men er du musiker er det virkeligheten din og det er fantastisk.