(Dagbladet God torsdag):
Mens norske damer har en lei til tendens til å kle seg i noe fornuftig i grått, svart eller blått, er Anbjørg Sætre Håtun kjent for sine fargesterke, feminine kjoler og kåper.

- Jeg får sånn forelskelsesaktig hjertebank av rosa, lilla og rødt. Jeg har alltid brukt sterke farger. Jeg satt ofte ved symaskinen hjemme i Elvran, den lille bygda i Stjørdal der jeg kommer fra, og troppet opp på skolen i knallrosa drakt, sier hun på kafé på Adamstuen i Oslo.

- Bryr meg genuint

I høst intervjuer hun kjendiser om kriser og motgang i programmet «Det blir bedre» på TV3.

Artisten Rein Alexander har fortalt om dysleksi, Lisa Stokke om mobbing, eksglamourmodell Aylar om en nådeløs barndom. Programlederen framstår som empatisk.       

- Ja, jeg bryr meg genuint og forsøker å være 100 prosent til stede.

Anbjørgs prosjekt

Det er en tråd i alt hun gjør - fra den tidligere programlederjobben i NRK Puls til foredragene hun holder for kreftpasienter, helsepersonell og andre.   

- Mitt prosjekt er å formidle hvordan vi kan ha det best mulig selv om vi møter kriser og motgang. Å oppleve samlivsbrudd, sykdom eller å miste den du er glad i; da kan det være utrolig vanskelig å tenke framover. Men for nesten alle fins det en mulighet for at noe i livet kan bli bedre. Livet er jo alltid i forandring og vi har alltid et valg med tanke på hvordan vi forholder oss til det som skjer.

Fikk brystkreft

 Hun vet hva hun snakker om. Lille julaften i 2003 viste celleprøven at hun hadde brystkreft.

Hun gikk gjennom tre operasjoner, seks uker med stråling og ni måneder med uvisshet.

Så hadde legene mistanke om kreft i begge brystene.

- Jeg fikk det man kaller et falskt positivt svar, altså at et MR-bilde viser noe som ser ut som kreft, der det i realiteten ikke er kreft. Det er utfordringen med moderne teknologi; man oppdager kreft på et tidligere stadium, men faren for falsk alarm er også større. Å forholde seg til en kreftdiagnose fysisk og psykisk, er uansett som å være i en krigssone. Mitt indre stressnivå var ekstremt høyt.

- Tenk at du som har ekstra flotte pupper fikk brystkreft da.

- Ha-ha, det har jeg ikke tenkt på, ler Anbjørg hjertelig.

Hun forteller om den gang en kvinne henvendte seg til Puls- redaksjonen og ba om at programlederen ikke skulle filmes i profil, for å unngå at ektemannen skulle få hjerteinfarkt av det yppige synet.

- Et puppeintervju?

- Per Sundnes, en god venn og tidligere NRK-kollega, presenterte meg alltid slik: «Møt Anbjørg, hun med de største brøa i hele NRK». Jeg er ikke opptatt av at jeg har stor byste, altså. Men så fikk jeg brystkreft, ja.

- Jeg har belegg når jeg påstår at menn så Puls på grunn av deg.

- Ha-ha. Jeg har alltid syntes at brystene mine har vært litt vel store. Men etter alt jeg har vært gjennom, tenker jeg nå bare: «Yes! Dere elskede bryster skal få være akkurat som dere er». Men blir dette nå et puppeintervju?

Livet på vent

Etter kreftoperasjonen ville hun kjapt tilbake til Puls-jobben. Men hun ble rammet av «Fatigue-Syndrom», en utmattelsestilstand som kan inntreffe etter alvorlig sykdom.

I tre år ble livet satt på vent.

I de verste periodene lå hun i senga hjemme hos foreldrene på Elvran og ble pleiet av moren.   

- Jeg kunne ikke sove, jeg bare lå. Det kunne gå ei uke før jeg hadde krefter til å stå opp å dusje. Jeg blir helt på gråten når jeg kjenner på den følelsen.

Vanskelig å ha troen

Hennes største frykt var å aldri noensinne bli frisk igjen.

- Når det går år, mens man blir litt bedre og så dårligere igjen, er det vanskelig å bevare troen på at man skal bli frisk.

Hun skjønte at hun måtte nedjustere forventningene sine kraftig. Alt utover å puste og leve, var bonus. Hun begynte å lese faglitteratur og å skrive selv - og prosessen har resultert i to personlige selvhjelpsbøker.

- I all motgang ligger også en unik mulighet til personlig vekst som jeg tror kan berike deg for resten av livet. Men jeg vil virkelig ikke romantisere eller bagatellisere. Når man er syk kan det virkelig være provoserende å bli møtt med lettvinte «tenk positivt»-formaninger.

Liv uten stress

Hun er opptatt av å skape seg et liv, som ikke handler om bekymring, stress og katastrofetanker.

- Du kan jo gå rundt og bekymre deg 24 timer i døgnet. Nå gjenkjenner jeg mine negative tankemønstre. Jeg spør meg selv hva bekymringene fører til? Kan katastrofetankene byttes med gode tanker? Når jeg er redd for sykdom, visualiserer jeg situasjoner der jeg er lykkelig og trygg.

- Et risikoprosjekt

Vi lever i ei tid der vi forventer kontroll.

- Det gis inntrykk av at alt er opp til oss selv. Vi får god helse bare vi trener og lever sunt. Bare vi polstrer barna nok, vil ingenting skje dem. Men livet er et gedigent risikoprosjekt. Uhell, ulykker, sykdommer skjer ved tilfeldigheter og er hendelser vi ikke har kontroll over. Det ligger også en slags lettelse i det, synes jeg.

- Men hvordan akseptere det som skjer?

- Det handler mye om tida og hva den gjør med deg.

- Nyter du livet mer i dag?

- Jeg har alltid nytt livet, jeg. Jeg klatret i trær og satt på benken og klinet med Jon også før jeg ble syk. Men gjennom å oppleve ekstrem motgang, blir man utrolig godt kjent med sin egen måte å tenke på. Når du blir liggende i en sykeseng i tre år, blir du nødt til å forholde deg til dine egne tanker.

Usynlige slag

Hun er stolt av at hun har jobbet seg gjennom sykdom og motgang.

- De vanskeligste slagene i livet er ofte usynlige. Vi får ingen applaus. Jeg synes vi skal være stolte av oss selv når vi dealer med selve livet.

«Guddommelig urkvinne»

- For en deilig dag! Thank you, altså. Når det blir styggevær skal jeg tenke på dette øyeblikket, sier hun fornøyd i høstsola.

Opp med døra til ny, lys leilighet på Valleløkka i Oslo der utsikten er parisisk.

Under lysekronene bor hun som kalles for «guddommelige urkvinne» av ektemannen Jon Andreas Håtun, kjent som komponist og artist Jono El Grande og venn av Ari Behn.

- Jon er kunstsjef. Men jeg er lysekronesjef. Gi meg en lysekrone - en i hvert rom.

- Hvordan overlevde kjærligheten?

- Det er ingen fasit på slikt. Jeg tenker at jeg er så utrolig heldig som hadde Jon. Han så meg aldri som pasient - uansett hvor syk jeg var. For Jon var jeg Anbjørg, hans «guddommelige urkvinne». Jeg er takknemlig for at han elsket meg gjennom denne perioden.

Sorg for begge

Hun lå inne - sa til han: «Gå ut. Og ta med fortellingene hjem til meg».

- Å ikke kunne oppleve livet sammen, var en sorg for oss begge. Da handlet det om å skaffe seg et godt liv innenfor rammene.

Hun var 26 år, en ambisiøs NRK-reporter da de møttes. Han var kunstner og frilanser.

- Han var veldig opptatt av å virkeliggjøre sine drømmer. Jon og jeg er en god match, vi bringer fram det beste i hverandre.

Verdens beste liv

Den største trusselen for egen lykke er kanskje at vi måler oss med andre, mener hun.

- Hvis jeg sammenlikner meg med kvinner i min referansegruppe, kan jeg lage ei lang liste over begredeligheter som gjør at jeg kommer dårlig ut. Men jeg kan lage ei minst like lang liste som viser at jeg har verdens beste liv. En ting som gjør meg ulykkelig, er å sammenlikne meg med andre.

- Er du redd for å bli omtalt som «hun brystkreftopererte»?

- Nei, det plager meg ikke. Men jeg vil også være «hun som er blid og går i knallfarger».

- Hva er det gode liv for deg?

- En mann som kysser meg hver morgen, og da mener jeg klinekyssing.

- Jon får meg til å le

Paret elsker å gå på fest sammen.

- Oss to, arm i arm, litt brisne, med hatten på snei og meg i flagrende kjole. Jon får meg til å le så mye. Eller vi sitter på en fortauskafé med Ipod og øretelefoner og hans spillelister på øret.

De har prosjekter hver for seg. De gleder seg til å spise middag sammen.

- Vi er entusiastiske for livet og vennene våre. Vi er framsnakkende mennesker og er heldige som omgir oss med venner som har raushet for andre. Mange tror at andres suksess er et hinder for en selv. Men slik er det jo ikke. Jo flere som får til spennende ting og lever gode liv, jo mer inspirerer vi hverandre.

Dette intervjuet ble først publisert i Dagbladets magasin God torsdag 06.10.2011.