(Dagbladet FREDAG): - Det er den vanskeligste spillejobben jeg har hatt. Det var fint, men tungt.

Melissa Horn er tydelig preget av gårsdagen da FREDAG møter henne i hjembyen Stockholm.

Det er under et døgn siden den lavmælte sangfuglen entret scenen under den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum.

Bare timer siden hun sang seg rett inn i hjertet til en horde av TV-seere med framførelsen av den egenkomponerte låta «Kungsholmens hamn».

Kronprinsesse Victoria tok til tårene i salen.

Lovord og takkemeldinger strømmet inn på Melissas hjemmeside.

«Bidraget ditt var nydelig. Jeg gråt,» skrev en. «Du har en sjelden evne til å røre et menneske med stemmen og ordene dine,» roste en annen. Kort tid etterpå toppet låta salgslistene til iTunes.

Skriver triste sanger

- Jeg anser det som et hedersoppdrag å få bidra. Jeg kan selvfølgelig ikke forestille meg hva disse menneskene har vært igjennom, og kan nesten ikke forstå hvordan de klarer å stå oppreist. Men iblant er hverdagen ganske utrøstelig, og da kan musikken være til hjelp. Alle takler jo sorg forskjellig, noen går raskt videre, mens andre må ta seg tid til å sørge ferdig. Jeg tror musikken er en enormt viktig kanal i begge tilfellene.

Under hele sin karriere har Melissa blitt hedret for sin evne til å sette ord på vanskelige følelser. Hun synger om problematisk kjærlighet og lengselen etter tilhørighet, og tekstene er nakne og hjerteskjærende.

Men er hun alltid like tungsindig?

Akkurat det spørsmålet er Melissa ganske lei av å måtte svare på. Selv kjenner hun seg ikke igjen i karakteristikken folk tegner av henne som et sørgmodig vesen.

- Jeg har en melankolsk side samtidig som jeg er glad og lystig. En del av musikken min er egentlig ganske munter, men jeg synes det er uinteressant å skrive om de enkle og gode stundene, og liker bedre å ta opp kompliserte følelser.

- Men har du aldri vært fristet til å lage en skikkelig gladlåt?

- Når jeg ser artister som får publikum til å danse og juble, tenker jeg at det hadde vært gøy å lage sånne låter også. Jeg tror derimot ikke at jeg hadde vært like flink til det. Men de glade tekstene kommer sikkert de også, bare jeg får skrevet av meg alt det sørgelige først.

Selvkritisk

Flink er Melissa i alle fall i sin såre sjanger. Bare her til lands har hun opparbeidet seg en stor tilhengerskare, solgt nærmere 30 000 album og fått anmelderne til å rulle terningene til yatzy. Suksessen til tross, den talentfulle artisten har fremdeles beina godt plantet på jorda og smiler beskjedent idet temaet kommer på banen. Det å være ydmyk er nemlig noe av det viktigste Melissa har lært av visesanger og mamma Maritza Horn.

- Jeg blir selvfølgelig veldig glad når jeg får skryt, men jeg tror de fleste artister er selvkritiske og trenger ganske mye positiv tilbakemelding for at det skal gå inn. Det er vanskelig å ta til seg, men jeg prøver å nyte det.

Melissa er derfor både nervøs og forventningsfull når tredjeplata «Innan jag kände dig» slippes i dag.

Selv er hun godt fornøyd og omtaler nykomlingen som «en perfekt høstskive som nytes best når man sitter alene i bilen».

Eller forhåpentligvis aller best når man hører låtene live, noe det er store muligheter for hvis man er rask på avtrekkeren. I kjølvannet av albumlanseringen er hun nemlig booket til hele ni konserter i Norge.

- Jeg er veldig glad for at jeg får spille så mye i Norge. Jeg husker jeg var redd for at det bare skulle være svensker i salen da jeg spilte mine første konserter der. Men nå har jeg spilt mye i Norge, og både jeg og bandet har lengtet tilbake etter at vi var der i sommer. Nordmenn er et veldig varmt og modig folk.

Ikke opptatt av mote

Utenfor vinduene har faretruende skyer lagt seg som et mørkt teppe over det urbane området SoFo i bydelen Södermalm. På fortauet haster Stockholms hipstere forbi iført vintagejakker og Acne-boots, toppet med frisyrer som kunne vært tatt rett ut av en Redken-reklame.

Selv om Melissa er født og oppvokst i den trendy byen, er hun svært lite opptatt av stil og image.

Hun er rett og slett ganske anonym der hun sitter, i mørke Levi's jeans og en enkel svart t-skjorte.

- Jeg opplever Stockholm som temmelig fiksert når det gjelder utseende og klær. Jeg har tilbrakt litt tid i New York det siste året, og synes det var deilig å komme til en beskjeden by hvor ingen er bedre enn noen andre. Selv er jeg ikke så inne i mote og bruker aldri stylist. Jeg er egentlig mest opptatt av at det jeg har på meg, skal være så enkelt og behagelig som mulig.

Det er noe deilig ekte over den reflekterte og veslevoksne 24-åringen.

Hun som småflau forteller at hun er så lite teknisk oppdatert at hun fortsatt hører på discman.

Jenta som fikk musikken inn med morsmelka, men som tenkte at hun skulle bli ridende politi fordi hun ikke våget å drømme om en artistkarriere.

Ikke før hun fikk en gitar i hendene som 15-åring og en påfølgende aha-opplevelse da hun begynte å skrive låter på svensk.

- Jeg føler ikke at jeg har forandret meg noe etter at jeg var sytten og fikk platekontrakt. Men jeg kunne egentlig ønske at jeg hadde blomstret litt.

Horn spretter en banan og trekker en juiceflaske opp av veska, unnskylder seg for at hun ikke rakk frokosten før avtalen vår.

24-åringen er nemlig uhyre glad i å sove og tilbringer gjerne hele formiddagen i senga når hun kan.

I kontrast til de fleste unge storbyjenter er Melissa det hun selv omtaler som en «lugn hemmatjej».

- Vennene mine vil nok beskrive meg som en rolig og litt for tenkende person. Jeg elsker å være hjemme og er avhengig av det for å få inspirasjon. Det er herlig med alenetid, og jeg nyter å bare kunne slappe av med en film.

- En litt vrien lidenskap for en som stadig er ute på turné ...?

- Ja, jeg savner leiligheten min og merker at jeg tyr mer og mer til tryggheten med åra. Jeg kan kjenne en lengsel etter blomstene på balkongen min og sånne teite gammel-dame-ting.

For beskjeden til å danse på fest

Det å måtte være mye borte fra hjemmet, er ikke den eneste utfordringen for Melissa Horn. Vi snakker om en artist som blir nervøs av tanken på å måtte mingle på offentlige tilsetninger.

En dame som er for beskjeden til å danse på fest.

Med mindre hun er på utenlandsferie og har fått litt alkohol i blodet, vel å merke, men selv da er det ytterst sjelden at den musikalske svensken svinger på svansen.

- Selv om jeg er sjenert, er jeg veldig trygg på hvilken rolle jeg har på scenen. Jeg har musikalsk selvtillit og ville aldri framført en låt jeg ikke hadde troen på selv.

Ikke nok med at hun har valgt et liv i rampelyset, Melissa skriver i tillegg selvbiografiske tekster.

En av låtene hinter om et komplisert kjærlighetsliv, og fraser som «Lät du henne komma närmre, var hon vackrare än mig, det finns dagar som jag tanker mer på henne än på dig (...) den här platsen är nån annans och jag måste hitta ut, hur ska man älska nån som har älskat nån förut» taler for seg selv.

- Jeg utleverer meg hele tiden og er den dere ser og det jeg synger om. Men låttekstene er ingen dagbok. De er en blanding mellom virkelighet, poesi og fantasi. Jeg har ikke så mange grenser når det kommer til hva jeg skriver om, men jeg er også opptatt av å beskytte privatlivet mitt. Jeg har verken lysten eller personligheten til å være en kjendis som synes overalt. Privat er jeg opptatt av å gjøre alle til lags, men som artist har jeg fulgt magefølelsen og aldri bøyd meg for presset.

Hun tar siste slurk av juicen og ser betenkt ned i gulvet.

- Samtidig vil jeg jo få ut musikken min, og på den måten er dette et offentlig yrke som krever en viss styrke. Jeg er ingen supermann, og venner meg aldri til det som skrives om meg i avisene, eller til å takle dårlige anmeldelser. Men jeg prøver å fokusere så lite som mulig på de tingene, for det er absolutt ikke det viktigste.

Det som driver Melissa, er øyeblikkene hun opplever når hun går av scenen.

Når hun innser hvor stort og heftig det er å få opptre og fylles med følelsen av at hun har hatt en magisk stund med publikum.

Som da hun oppdaget at en 70 år gammel bestefar i salen sang med til annenhver låt.

Eller da en fyr i publikum overdøvet applausen under en konsert i Stockholm med utropet «Du er så jævla pen og sexy at jeg dør», etterfulgt av totalt stillhet.

Og som da hun for første gang tok til tårene på scenen.

- På utendørsarenaen Dalhalla i Dalarna er scenen omringet av vann. Jeg sa til publikum at jeg hadde hørt at artister pleide å hoppe uti etter showet, og at hvis de samlet nok penger, kunne de sikkert bestikke en i bandet til å ta en dukkert. Under en av de siste låtene så det ut som om det hadde begynt å regne. Jeg så opp og oppdaget at publikum kastet småmynter i vannet, som om det var en ønskebrønn. Det var så fint at jeg ble helt rørt.