«BIG BROTHER»-HUSET, STOCKHOLM (Dagbladet): Årsta, like utenfor Stockholm: Industribygget er en gedigen kloss som pleide å romme engrospartier for en næringsmiddelprodusent inntil det nederlandske TV-produksjonsselskapet Endemol tok over i fjor.

Fire hundre kvadratmeter i bygningens indre er innredet til noe som likner en leilighet for en ungkar med mye penger og påtatt ungdommelig interiørsmak.

Konstant overvåking

Kontrasten er sterk til lokalene rundt, preget av kameraer, høyteknologisk TV-produksjonsutstyr, et fullblods talkshowstudio med podium og tribunebenker, og - overalt - frenetisk snekkervirksomhet akkurat denne formiddagen.

Og det er her, i den unnselige, grå hallen utenfor, at 16 mer eller mindre uforberedte nordmenn for to uker siden ble låst inne, under påsyn av 150000 nordmenn, for å leve inntil 100 dager under konstant overvåking.

Big Brother er TV-konseptet som sjokkerte en hel verden da Endemol-grunnlegger Jon de Mol (i dag en meget, meget rik mann) først realiserte det i Nederland i 1999. Som fikk mediesynsere til å ta fram endetidsformuleringer, tv-anmeldere til å korse seg, psykologer til å advare mot varige sjeleskader og konkurrerende produksjonsselskaper til å stå i kø for å «ta avstand». TV-konseptet som ble diskusjonstema på regjeringsnivå i Tyskland. Og som brukte omtrent hundre dager på å bli eksportert eller simpelthen kopiert, verden over.

Dagbladet i «Big Brother»

Her på berget var det et underskuddstynget TVNorge som omsider beit på. I februar 2001 gikk Ramsy, Anne-Mona, Rodney, Anette, Lars Joakim og de andre inn i bunkersen på Fornebu for å skape TV-historie.

Ikke bare ble programmet en seersuksess på linje med andre pionerprosjekter innen reality, som «Robinsonekspedisjonen».

Det var starten på en helt ny TV-sjanger som skulle komme til å oppsluke fjernsynsmediet, og til en viss grad andre medier, fullstendig. Mediemessig uprofilerte deltakere, isolasjon, spillet om en premie og utstemming av deltakere: Det er knapt utviklet et nytt TV-konsept siden som ikke omfatter noen av disse elementene.

Ti og et halvt år etter Fornebu finner Dagbladet FREDAG seg selv med en liten mikrofon på brystet sammen med et knippe norske journalister og bloggere.

Overvåket på do

TV 2 har pitchet reportasjeturen til Årsta som en anledning til å ta storsatsingen i nærmere øyesyn, og i løpet av 24 timer oppleve hvordan det er å være innelåst med et kobbel fremmede, uten inntak av verken musikk, litteratur, nyheter eller annen åndelig stimulans, utover den vagt udefinerbare følelsen av at noen hele tiden - i dusjen, på do, i senga - ser på deg.

- Hvordan føler du deg? Er du nervøs?

Alex Iversen er en høy, mørk mann med avslepen nordnorsk dialekt og universitetsgrad i medievitenskap. Han skrev i sin tid hovedfagsoppgave om reality og var i år 2000 en av få stemmer i den norske offentligheten som snakket positivt om den nye trenden, populært kalt «drittsekk-TV» fordi den angivelig premierer folk som er villige til å oppføre seg dårlig.

Alex mener reality er bedre enn sitt rykte.

Han kan snakke seg varm om hvordan et konsept som Big Brother handler om å skape fortellinger om det sosiale spillet som omgir oss på arbeidsplassen, på feriestedet, på skolen eller i borettslaget.

- Sensasjonspreget oppmerksomhet

Big Brother-huset, i all sin sinnrike utforming, er slik sett bare et verktøy for å speede opp og forsterke disse prosessene, slik at det går an å lage TV-historier av det. Om hvordan arbeidet som ligger bak en vellykket realityserie er et undervurdert kunsthåndverk. Og om hvordan realitysjangeren reddet et TV-medium som i årtier hadde resirkulert sine sitcoms og talkshows, som trengte nytt innhold å fylle stadig flere kanaler med.

Men så er Alex også informasjonsansvarlig i TV 2, hvilket vil si at jobben hans er å skaffe TV 2s realityprogrammer så mye omtale i mediene som mulig. En oppgave som, sett fra utsida og med all respekt, ikke framstår som spesielt utfordrende.

- Tabloidavisene er avhengige av akkurat den samme typen kortvarig og sensasjonspreget oppmerksomhet som programmer som Big Brother lever av, sier medieforsker Espen Ytreberg ved Universitetet i Oslo.

Han mener Big Brother-konseptets historikk som seermagnet og pengemaskin kan tilskrives presise og velkalkulerte brudd på normer og regler for oppførsel i offentligheten - sex på TV, uhøflighet og baksnakking - som går akkurat så langt at de pirrer publikum, men ikke så langt at annonsørene blir skremt bort.

- Etisk problematisk

- Det er jo tydelig at Big Brother redigerer bort en del - de vil ikke framstå som pornografiske, heller. Det er ikke sånn at de ignorerer tabuer og sosiale normer, de forsøker å treffe en balanse, selv om den innebærer kalkulerte normbrudd. Og sammen med avisene inngår TV-kanalene i en allianse for å generere og holde i live hypen. Den samme hypen som du og jeg er med på å opprettholde med denne samtalen, sier Ytreberg.

- Betyr det at det gir deg en bismak i munnen, bare å stille opp på dette intervjuet?

- Ja, det betyr det.

Også denne sesongen har den døgnkontinuerlige overvåkingen gitt pårørende til deltakere i huset, æh, overraskelser av varierende grad. Det reiser et annet spørsmål. Ingen kan lenger si at de ikke visste hva de gikk til når de meldte seg på et realityprogram som dette, men hva med deres nærmeste? De som aldri har bedt om å bli eksponert på denne måten?

- Dette er kanskje det mest åpenbare etiske problemet realityprodusentene har. Det klassiske eksempelet fra den første sesongen er da to av deltakerne gikk til sengs med hverandre, mens den enes kjæreste og samboer satt hjemme og så på, og snart ble oppsøkt av journalister. Det er naturligvis en meget ydmykende situasjon som vedkommende ikke hadde samtykket til å bli satt i, sier Ytreberg.

- Fenger leserne

Akkurat på dette er TV 2 helt enige.

- Det er et åpenbart dilemma for realityprodusenter at det noen ganger kan komme fokus på en tredjepart. Da må vi prøve så godt vi kan å fortelle andre medier at de må være hensynsfulle overfor vedkommende. Og i den grad de har behov for det, kan også disse få hjelp av oss til å håndtere pressen, sier Alex.

Pressen, ja. De siste ti åra er det ikke bare antallet TV-kanaler som har eksplodert. Også andre medier har fått flere spaltemeter å fylle, blant annet på grunn av weben. Aviser - som Dagbladet - har et behov for kjendiser å skrive om, og hver høst kommer realityprogrammene som en gavepakke med masse nye mennesker å fylle spaltene med.

Men det er ingen automatikk i at «gavepakka» til TV 2 smøres tynt ut over avisenes spaltemeter.

- Vi skriver om Big Brother fordi leserne våre er opptatt av det. Det viser trafikktallene med all tydelighet, sier Jan Thomas Holmlund, reporter på Dagbladets nettsted Kjendis.no.

- Og noe av årsaken til at artikler om Big Brother er populære, er kanskje at de færreste har tid til å sitte og få med seg alle sendingene. Dermed har leserne behov for nyhetsartikler som oppdaterer dem på det som skjer, mener han.

Journalister og bloggere

TV 2-Alex er veldig fornøyd med at FREDAG er i Årsta, men trolig litt skuffet over norsk presses triggerhappiness overfor den første norske Big Brother-sesongen på fem år.

Til sammenlikning: Før svenske TV11 kjørte sin Big Brother-runde i akkurat dette huset i fjor høst, fylte de lett hele huset med journalister for en tilsvarende prøvekjøring. Det betyr 16 bladfyker under etter tak. Deretter gjorde de det igjen, fylte huset altså, denne gang med 16 bloggere.

Vi er bare åtte - til sammen. Men vi er en fin gjeng. Marte fra featureavdelingen til Bergens Tidende, Marthe fra FHM, Niklas fra God Kveld Norge, Niklas fra Paradise Hotel, Tommy fra Morgenbladet og Dagbladet FREDAG.

Og bloggerne, da.

Destruktivt kjedelig

Etter å ha lagt fra oss mobiltelefonen i en forseglet plastboks og gitt fra oss bagasjen for gjennomsyn slipper vi inn det helligste, det som på Big Brother-fagspråk kalles - ikke uten en viss ærefrykt i stemmen - for Huset. Innredet i grått og blått, med graffittipiecer på veggene som er så ferske at det lukter stramt av Lynol i hele bygningen.

En voksen sittegruppe med jellybeans og lakrisfudge i store boller har plass til oss alle og vel så det; på kjøkkenet finnes kjøleskap, komfyr og noen gjenglemte hodepinetabletter. Soverommet har åtte senger og hems, og et uteareal med oppvarmet svømmebasseng og en liten hageflekk med kunstgress. Kameraene på veggene følger oss når vi går forbi. De er fjernstyrte av crewet, som sitter med en vegg av flatskjermer foran seg et eller annet sted på utsida, og kontrollerer alle våre omgivelser.

Det gir unektelig en ganske ekkel følelse. Men den skal snart fortrenges noe annet:

Gnagende, destruktiv kjedsomhet.

- Blir aldri personlig

- Hvorfor jeg meldte meg på Big Brother? Fordi jeg kjedet meg i hverdagen.

Søndag kom Monica Cordelia Røsvassbukt (26) ut av Big Brother-huset, etter bare seks dager. Hun var en av de tre som ble nominert for utstemming av de andre deltakerne. TV-seerne syntes hun var så lite underholdende at de sendte henne ut. Hun ser ironien.

- Jo, det var ganske kjedelig i huset. Det blir mye tommel-tromming. Man sitter der og har de samme samtalene om igjen og om igjen, det blir aldri spesielt personlig. Ikke på grunn av kameraovervåkingen, den glemmer man fort. Men jeg er ikke typen til å betro meg til folk jeg bare har kjent i ei uke, sier hun.

Fra utsida ser det kanskje begivenhetsrikt ut å være i Big Brother-huset, men det går snart opp for alle på innsida at en Big Brother-redaktør ikke har som ambisjon å gi seerne noe representativt inntrykk av hverdagen foran kameraene når vedkommende klipper sammen en episode. Vi bladfykene sitter rundt bordet uten annet å gjøre enn å spise jellybeans og lakrisfudge, mistenksomt skulende mot kameraene mens vi snakker med hverandre om hvordan vi har havnet her.

Hvorfor er vi her?

- Jeg tenkte det var spennende å se hvordan det egentlig var å være her, sier en av journalistene.

- Jeg syntes det var fint å få en tur til Stockholm, sier en annen.

- Jeg aner ikke hvorfor jeg er her. Jeg ble bare sendt hit. Redaktøren min mente det var en god idé, sier Tommy, som med sin bakgrunn som kunstanmelder og forfatter av lange, dyptloddende artikler med akademisk språkføring, og dessuten den eneste i huset som faktisk har lest George Orwells «1984», så definitivt er the odd man out i forsamlinga.

Hvorfor er vi her? Spørsmålet trenger seg på, og det er ikke bare behagelig.

- Billig å produsere

Det er 50 år siden Richard Nixon tapte presidentvalget mot John F. Kennedy fordi han syntes det var for feminint å pudre ansiktet før TV-debatten, noe som fikk ham til å framstå som svett og klam og dermed mindre troverdig. Vi har lært at TV er et sterkt medium. Folk blir fanget av TV-bildene, de vil lese om folka de ser på skjermen.

- Det var flere ting som fikk realitysjangeren til å eksplodere på 2000-tallet. TV-stasjonene, som tradisjonelt hadde levd av dramaserier, sit-coms og talkshow, var på leting etter et nytt bein å stå på, blant annet fordi det ble opprettet stadig flere kanaler man måtte fylle med innhold. Et internasjonalt marked for kjøp og salg av konsepter var oppstått, og lot TV-selskapene kjøpe gode ideer de kunne lage lokale varianter av. Og, ikke minst, sier Alex Iversen:

- Reality er billig å produsere. Ikke at det er gratis, på noen som helst måte. Men i forhold til reality er dramaserier veldig, veldig dyrt.

«Dette er Big Brother»

Inne huset sovner Tommy ganske snart.

Så skjer det: Det blir lyd i høyttaleranlegget, og for første gang får vi høre den myndige mannestemmen som automatisk får Big Brother-deltakere til å stramme seg opp i ryggen.

«Dette er Big Brother».

Vi gjenkjenner røsten til produsent Kim Orerød og fniser. Ikke for det; Kim er en brande av en kongsbergenser med sleevetattoo og lang erfaring fra realityproduksjon. Han har lest inn over 400 forskjellige meldinger til Big Brother-deltakerne, slik at storebrorstemmen ikke skal variere for mye. Selv midt på natta, når han selv sover på et hotell inne i Stockholm, skal Kims stemme minne deltakerne om hvem som er den egentlige sjefen.

«Dette er Big Brother. Deres første oppgave venter på dere i slusen.»

Lenkes sammen

Malin, den ene bloggeren (som med stor standhaftighet protesterer på å bli omtalt som blogger) og ellers kjent som pressesjef i Bylarm og kjæresten til Lars Vaular, går i slusen og henter en plastboks vi åpner i fellesskap. Den inneholder åtte hvite overaller og fire sett håndjern.

Malin leser den medfølgende beskjeden.

- Dere skal ta på dere overallene og lenke dere sammen to og to. Slik skal dere gå helt til Big Brother forteller dere noe annet.

Å være sammenlenket til et annet menneske er morsomt i tre minutter, deretter blir det bare kjipt.

En kan trygt si at en lærer mer enn en vil vite om et annet menneske når man må gå på do med vedkommende halsende tretti centimeter bak. Men virkelig ubehagelig blir det først når Big Brother beordrer oss til en selskapslek hvor vi gir hverandre elektriske støt med et apparat som egentlig brukes på griser.

Zappes med grisepistol

Det minner om Milgram-eksperimentet, hvor deltakerne ble kommandert av en autoritetsperson til å gi en fremmed støt med stadig flere volt. Overraskende mange adlød.

Et øyeblikk funderer Dagbladet FREDAG på å ta på seg dissidentens rolle, den som sier «nei, dette gjør jeg ikke bare fordi en TV-produsent sier det».

Snart sitter vi og zapper kompisen vår med grisepistolen. Vi ler høyt av det, også.

Er dette såkalt «bra TV»?

Lavere ambisjoner

- Det eksisterer ingen allmenn enighet om hva slags kriterier man vurderer «bra TV» etter. Er Big Brother effektivt TV? Ja. Var det i sin tid nyskapende TV? Ja, absolutt. Men er det etisk riktig TV? Det er mer problematisk. Ikke minst i forhold til dem som trekkes fram, men aldri har bedt om det. Sånn som samboeren som sitter hjemme og ser kjæresten være utro, for så å få journalister på tråden. Jeg spør meg også om TV-kanalene er flinke nok til å informere deltakerne om hva de faktisk skal være med på, sier medieviter Ytreberg.

- Men det at Big Brother nå sendes på nisjekanalen Bliss, tror jeg betyr at TV 2 ikke har like høye ambisjoner for seertallene som programmer som går på hovedkanalen. For Big Brother nærmer det seg slutten på det som er en vanlig syklus i mediehusene: Man melker et konsept med suksess for det det er verdt, og på slutten av dets levetid retter man seg mot et mer marginalt publikum, mener han.

- Så Big Brother ligger egentlig på dødsleiet?

- Å spå om framtida er som kjent vanskelig. Men fortsetter den trenden vi har sett en stund, betyr det at «slemme» realityprogrammer som Big Brother og Paradise Hotel er på vei ut, mens «snille» realityer som Tangerudbakken, Ingen grenser og Eldrebølgen er på vei inn.

Belønnet med alkohol

Belønninga for lydigheten i Huset er mat og alkohol i mengder. Øl og cava glir fort ned etter en sammenlenket dag med lakrisfudge og zapping.

Etter dette er minnene om livet i Huset naturlig nok vagere, og siden Big Brother nekter oss skrivetøy er notater umulig. Det kommer noen flere beskjeder fra høyttalerne, det lekes en slags fryselek hvor storebror bruker freeze-øyeblikkene til lette utpsykingsforsøk.

Det er imidlertid ikke morsommere enn at de fleste snart har sovna. Vi vet ikke hvor mye klokka er. Vi tipper den er blitt halv fem om morgenen, i ettertid viser det seg at det var vesentlig tidligere.

Dundrende cava-hodepine

I et siste, desperat forsøk på å få noe til å skje, begynner bloggeren Kong Halvor og FREDAG å ommøblere Huset. Da er Big Brother kjapt på tråden igjen, men den norske produsenten har tydeligvis gått og lagt seg. Nå er det en svensk stemme som sier «dette er Big Brother. Det er inte lov at flytta på möblerna».

Dagen etter våkner jeg med en hoven fot etter å ha tråkket over i de få trappetrinnene mellom stua og kjøkkenet, med en dundrende cava-hodepine som bonus.

Det tar kanskje åtte minutter i våken tilstand å forkaste ideen om ikke å la TV2 ta bilder av meg i en kompromitterende situasjon. Jeg stavrer inn på dass, vinker til kamera og kaster opp.