- JEG HAR IKKE SAGT AT JEG ER SINT. Sint er å slå hånda i bordet. Det gjør jeg ikke. Jeg er bare frustrert. Jeg synes mennesker gjør så mye rart og dumt, og jeg greier ikke å la være å irriterere meg over det. Jeg klarer bare ikke å gi utløp for det, sier Linnéa Myhre (21).
Sånn som nå. Jenta bak bloggen «Alt du vet er feil» har nettopp landet på Værnes. Gleden over at hun skal besøke broren og Pstereo-festivalen i Trondheim ser ut til å være lagt igjen femtifem minutter lenger sør, ved gaten på Gardermoen.
- Å ta fly er noe av det aller verste jeg vet om. Det handler visst om å komme seg først mulig av flyet. Med en gang flyet lander skal de som sitter ved vinduet ta av seg setebeltet og klatre over de andre for å hente tingene sine i hattehyllen. Selv om det ennå er fem minutter til dørene åpner og bagasjen ikke kommer før om en halvtime. Og når de omsider har kommet ut, løper de mot bagasjebåndet og stiller seg helt inntil, eller aller helst oppå båndet. Dere må ta dere sammen.
LIKEVEL FØLER IKKE DEN UTFLYTTA moldenseren at tittelen «sinnablogger» passer henne.
Hun forstår den ikke engang. Hun sukker. Av noe annet. Et sted der oppe, langt over det furudekte, norske landskapet, kom Linnéa på at hun har klart å glemme igjen macen («hele livet mitt») hjemme i leiligheten i Oslo. Nå må hun kjøpe ny, for førtiåtte timer uten den varme Apple-klumpen i fanget er fullstendig utenkelig. Mobilen kan heller ikke steppe inn, for etter at iPhonen streika i forrige uke, har hun nå endt opp med «en slags erstatning, mest trolig uten norsk tastatur».
- Jeg kan ikke våkne opp i morgen tidlig uten en mac. Jeg er helt avhengig av å kunne følge med. Uten macen er jeg ingen. Jeg har ikke så veldig mye sosialt liv utenom, akkurat. Man behøver jo ikke det hvis man har internett, mener jeg.
Forholdet mellom Linnéa, macen og internett går langt bedre. Det startet da hun som 17-åring begynte å legge ut sine svært ærlige og sarkastiske, nærmest pessimistiske, tanker om hverdagen, skolen og deltidsjobben på Bunnpris-butikken i Molde.
Fem år senere holder de fortsatt sammen, like sarkastisk, provoserende og om ikke enda mer pessimistisk. Forskjellen er at 15 000 faste lesere nå også følger forholdet deres daglig. Hvorfor de gjør det, skjønner Linnéa lite av.
- Jeg begynte egentlig å blogge for to-tre venner. Men det var vel også noe med ideen om å bli sett. Jeg hadde som alle andre et eksponeringsbehov, noe jeg selvsagt kan innrømme at jeg fortsatt har.
Hun tygger på ordene.
- Jeg vet ikke, jeg. Kanskje det funker fordi jeg gjør noe annet enn de der sminke- og klær-greiene? Jeg var en av de første som prøvde å gjøre underholdning ut av ingenting. Folk liker muligens underholdning blottet for mening eller innhold.
ALT TYDER PÅ DET. I januar ble 21-åringen kåret til «Årets blogger» under Costume Awards. Én måned etter fikk hun samme mynt under Vixen Blog Awards. Hun fikk jobb hos P3 og dukket opp på TV-skjermen i «Trygdekontoret». Ja, for å ikke glemme «Fangene på fortet». Hun har i norsk betydning av ordet blitt «kjendis», noe som ifølge henne selv «bare viser hvor dårlig det står til med Norges samfunn i dag». I forrige måned sto hun også og smilte fra bladhyllene, på coveret av Cosmopolitan.
Å smile var derimot det siste Linnéa gjorde da hun fikk se resultatet. «Hodet mitt ser jo trafikkskadet ut! Photoshop må ikke brukes av idioter! Jeg er rystet!», var bare noe av det hun skrev på bloggen. Hun er fortsatt forbanna.
- Som regel klager jeg ikke på ting jeg selv har valgt å stille opp på, men da så resultatet lurte jeg litt på hvordan det var mulig. Jeg er ikke så veldig flink muntlig, og vil påstå at jeg høres ganske dum ut. Jeg snakker i munnen på meg selv, sier «liksom» i slutten av hver setning og kommer i tillegg fra Molde, så det er viktig for meg å kunne skrive det om i etterkant. Når da redigeringene jeg har brukt så lang tid på bare forkastes, blir jeg ærlig talt frustrert. Jeg følte meg jo som en idiot da jeg leste intervjuet.
At de skulle «voldta utseendet» hennes, sier hun imidlertid at hun kanskje burde ha forventet.
- Jeg burde skjønt at de kom til å... dra litt her og der. Men jeg har sett på tidligere Cosmo-cover i ettertid, og det er folk som har fått langt verre behandling enn meg. Det kunne ha vært verre. Men det var jo selvsagt en ære å få være på coveret.
EN ÆRE? KAN DET VÆRE at Linnéa ikke er så negativ som bloggen, og alle andre, skal ha det til?
- Personen på bloggen er nok en ganske forsterket versjon av meg selv. Det er slik jeg tenker, men i det virkelige liv er jeg irriterende sjenert. Men internett har ødelagt, og bidratt til at jeg har fått en litt annerledes stemme. Jeg tror ikke jeg ville vært den personen jeg er på bloggen i virkeligheten. Da tror jeg ikke at jeg hadde hatt så mange venner, egentlig. Jeg er ikke så direkte.
- Så hva er du?
- Jeg er ærlig, seriøs og pessimistisk. Som regel alvorlig på veldig mange områder. Jeg har alltid vært en litt sånn asosial drittsekk som har syntes synd på meg selv. Jeg er nesten kronisk deprimert, sliter med egne ting. Jeg ser ikke så veldig lyst på livet i utgangspunktet, og sitter veldig mye inne, egentlig. Min teori er at det er fordi jeg kommer fra Molde.
- Hvorfor?
- Det er veldig mye narsissisme der. Ting tar så lang tid, for det er så lite å finne på. Ensomheten har gjort meg veldig selvsentrert, gjort at jeg liker å tenke på meg selv. Sånn er folk i Molde. Ingen sier hei på gata selv om man kjenner hverandre, for man skal jo ikke si hei først. Jeg sier aldri hei først.
OK, SÅ ER HUN GANSKE NEGATIV. Men hun er til gjengjeld åpen. Om problemene, også de psykiske. Om spiseforstyrrelsen hun fikk som 15-åring, da hun hang seg opp i morens Grete Roede-bøker. Om sykdommen som til slutt gjorde at hun ble tvangsinnlagt da vektnåla stoppet på 38 kilo.
- For meg har det ikke vært noe problem å snakke om det. Men når man er 17 år er det kanskje vanskelig å vite hva man skal skrive og ikke. Det er veldig mye du ikke kan touche innom i fare for å påvirke andre. Det er lett å gjøre feil her og påvirke andre, selv om man overhodet ikke mener det slik. Sier man én ting, tar de unge jentene det videre og danner sine egne bilder. Plutselig har du bidratt til en spiseforstyrrelse.
Linnéa er ennå ikke frisk. Hun går til psykolog, sliter fortsatt med å spise normalt og får dårlig samvittighet hvis hun «ikke følger sine egne regler». På bloggen ser det ut til å gå mest i lomper og Pepsi Max.
- Jeg har på en måte lært meg å leve med det, selv om dette ikke er noe man skal måtte leve med. Jeg har selvinnsikt og vet hvordan det burde være, men det kommer til å ta lang tid.
Ett steg i riktig retning var å flytte til Oslo så fort hun var ferdig med videregående. Hadde hun blitt igjen hadde hun «helt sikkert fått barn, hus og jobba på et sykehjem som resten av dem». Et annet var å få moren til å begynne å slette unna de stygge kommentarene.
- Jeg har tatt kommentarer hardere inn på meg enn man burde. Hvis man får 99 hyggelige kommentarer, og bare én negativ, er det kun den negative man husker.
- Hva skriver folk?
- Folk angriper personligheten min, kroppen min, og hvordan jeg ser ut. Etter at jeg var med på «Trygdekontoret» ble det i overkant mye kritikk, det ble for mye for den allerede ganske skadde personligheten min. Det var min første gang på TV, og jeg overspilte muligens rollen min. Uten å vite hvorfor. Da rant kritikken over både på Twitter og bloggen i etterkant. Jeg så svart og reiste hjem til mamma.
MEN LIKEVEL FORTSETTER HUN. Fortsetter å dele, provosere. For det er jo noen positive sider med bloggingen også, selv om Linnéa synes det er flaut å si at det er det hun driver med når folk spør.
- Jeg er ikke noen stor fan av blogging, og skulle vel helst ønske at jeg hadde drevet med noe annet. Men for min del har det også åpnet flere dører enn det har lukket, med tanke på jobber og tilbud som man ellers ikke kunne drømt om å få.
Som jobben i Popsalongen på P3, som hun slutta i like før sommeren for å få litt ekstra ferie («jeg er ikke så veldig voksen av meg når det kommer til sånne ting»). Men det er ikke det at hun ikke vil ha en jobb. Eller, jobben hun fikk hos en baker her forleden, ville hun ikke ha likevel.
- De sa at jeg måtte smake på bakevarene. Boller og brød. Type «Dette går fint, vi presser det i deg underveis!». Det gikk ikke, sa jeg. Jeg ville bare bake litt, ikke smake på alt.
- Men å jobbe åtte-ni timer, å være en robot hvor jeg slipper å bruke hodet, det er jeg flink til.
Hun er også flink til å gå i spagaten. Og å spandere på venner og familie.
- Som regel er jeg veldig grådig, men når det kommer til sånne ting liker jeg å vise at jeg setter pris på dem.
Selv blir bloggeren sjeldent påspandert noe, i alle fall ikke av fremmede.
- Folk går ut i fra at jeg er sint og sur i virkeligheten, og dermed tør de ikke å snakke med meg. Det er jeg veldig takknemlig for.
- Hva med gutter? Blir du ofte sjekket opp?
- Nei, jeg tror jeg har blitt påspandert én drink på byen, noensinne. Men det er vel fordi jeg er så full fra før at de ikke har lyst å gi meg noe mer. Ellers er det de som er mer sosialt tilbakestående enn meg selv. De som sender meldinger flere ganger daglig og spør hva jeg driver med. Hvorfor gjør de det?
LIKEVEL ER DET EN MANN I HENNES LIV. De bor til og med sammen. Twitter. Undulaten Linnéa skaffet seg i fjor da hun fikk totalt skrivesperre.
- Jeg kjøpte en undulat for å ha noe å fortelle om. Men nå tror jeg at han har blitt deprimert. Før var det sånn at han kvitret hele dagen, men nå, når jeg våkner i firetida på ettermiddagen, sitter han fortsatt og sover. Jeg snakket med psykologen min om det, og han tror at humøret mitt har smittet over på han. Undulater blir også fort ensomme alene, men jeg gidder jo for faen ikke å ha to. Han har det ikke bra, stakkars.
- Hva med deg? Er du lykkelig?
- Å være lykkelig... Lykke finnes ikke. Jeg tror man kan føle lykke bare noen få ganger i løpet av livet, tjue sekunder her og der. Jeg tror det er det man lever for.
