(Dagbladet): - Jeg har vært bitter noen ganger, jeg har det. Men det går greit. Jeg har klart å leve videre.

Atle Pettersen (21) snakket ikke om hvordan det kjentes å tape fjorårets «X Factor»-finale i aller beste tacotid - han var skuffa i «et kvarter, cirka» - eller hvordan det var å bli droppa av plateselskapet etter finalen.

Han snakket ikke om foreldrenes skilsmisse da han var 14 og faren flyttet til Kragerø - han var uansett gammel nok til å vite at de greiene der var regelen mer enn unntaket («men det snur jo litt opp ned på virkelighetsforståelsen din»).

Truet med søksmål

Bitterheten hadde heller ikke å gjøre med at han og resten av gutter 16-laget til Herkules i sin tid røyk ut av åttendedelsfinalen i Norway Cup på straffer, eller at bandet hans, progmetal-gruppa Aspera, i fjor sommer, tre måneder etter at de hadde gitt ut debutalbumet «Ripples», ble trua med søksmål av et amerikansk band med samme navn, et band med «noe sånt som sju venner på MySpace og tre venner på Facebook», som gitarist Robin Ognedal slukkøret kunne fortelle lokalavisa i Porsgrunn etterpå.

Hva han derimot snakket om var 80-tallet, og det faktum at han ikke engang var født da Bon Jovi ga ut «Slippery When Wet» i 1987.

Dét, og den tunge erkjennelsen av at han aldri fikk muligheten til å dyrke en ordentlig og fullstendig uironisk puddelfrisyre.

Langhåret ungdom

- Eller, jeg gjorde jo et slags forsøk. Jeg hadde veldig langt hår ei stund, men skjønte bare aldri hvordan man fikk til de greiene der. Jeg turte vel bare ikke ta den helt ut. Brukte sikkert ikke mange nok bokser med hårspray.

- Men så hadde det seg jo også sånn at jeg spilte i metalband, og å da plutselig troppe opp i øvingslokalet med litt sånn flagrende puddelmanke - det hadde neppe vært helt?... helt heldig.

Riktignok omtaler han det allerede nevnte Bon Jovi-albumet som den «ultimate puddelskiva», og jo da, han har dekorert veggen over pulten på rommet i femmannskollektivet på Majorstua med sånne krusete ting som Mötley Crües «Theatre of Pain»-LP og tolvtommere av typen «You Give Love a Bad Name» - alle sammen festet med tegnestifter over ei DVD-hylle der den første halvmeteren består av utelukkende Bon Jovi-konserter, men likevel - han er jo bare påtatt bitter.

Litt oppgitt, det er han derimot.

Surrete bandkollegaer

Klokka har så vidt blitt åtte, det er lørdag morgen og bare noen timer til han skal kjøre nedover til Mandal og Skalldyrfestivalen, og jammen har han ikke fått et nytt problem i fanget.

- Altså, dette bandet jeg spiller i, sukker han - de er jo en gjeng surrehuer. Nå har de klart å låse inn alt utstyret til de to vikarene vi har fått hanka inn for dagen, og gitt fra seg nøkkelen til trommisen. Som har dratt til London. Så nå må jeg ordne og fikse igjen.

- Er det ikke meningen at musikere skal være surrehuer, egentlig?

- Jo, jo, det er jo det. Men hele tida?

- Livredd for dansetrening

Han har hatt det travelt i sommer. I hele juli har han buret seg inn i studio, og jobbet med det som i november etter planen skal være debutskiva hans. Det er nå én ting. En annen er at han oppå alt det takka ja til å være med i «Skal vi danse?»

- Jeg har et, hva skal man si, indre håp, om at det skal gå bra. Dypt, dypt inni der. Han ler.

- Men jeg er jo livredd for å komme på første dansetrening og bare, «shit, var det så dårlig stilt?»

På videregående i Skien, den gangen han gikk på Musikk, dans og dramalinja, «toucha vi vel så vidt innom emnet», som han sier.

- Men jeg vet ikke om det egentlig kan kalles dansing. Det var mer typen «ett steg fram, to til venstre»-dansing.

Han har allerede fått ei liste tilsendt. Quickstep, står det på den. Og vals og swing og en haug med diverse latinodanser.

- Og det er jo de jeg er redd for. Det er da alle kommer til å se hvor sjukt stiv i kroppen jeg er, når jeg står der og liksom skal vrikke på hoftene.

Dansegener

På den annen side har han litt å slekte på. For snart 40 år siden, i 1972, ble faren hans juniormester i selskapsdans.

- Han driver og ringer hele tida. Legger press på meg. Det blir jo spennende å se om det var jeg som fikk de genene, eller om det var storebroren min. Jeg tviler vel litt på det, kanskje. Da han var 16 tok han en moped fra hverandre ned til siste mutter for å lakkere den, og ikke én del lå igjen på bakken da han var ferdig med å sette den sammen. Men jeg har aldri sett ham danse.

Om ikke annet har han litt tid på seg til å til å bli bedre. Nærmere 50 timer med øving er satt av fram til premieren om tre uker.

- I tillegg har jeg bestemt meg for at jeg skal trene hjemme etterpå. To timer hver dag. Det blir fire timer daglig.

- Det er jo en del?

- Det er en del. Jeg hører at man på slutten gjerne trener sju timer om dagen. Vi får gå for gull.

Rykter om Nordtømme-romanse

Med i «Skal vi danse» er også Rachel Nordtømme, ekskjæresten til Petter Northug. I fire måneder har Atle fått det samme spørsmålet.

Hver gang har han svart det samme. Nei, de er ikke kjærester. Nei, de har ikke datet. Ja, han er fortsatt singel. Nei, han ser egentlig ikke etter kjæreste nå.

- Hun dukker vel opp når det passer som dårligst.

- Men sånn rent hypotetisk - ville du sagt det om det var noe i den type rykter?

- Ja, det ville jeg. Men...

- Men?

- Det er jo morsomt at dere journalister har noe å lure på også.

Evig konkurransemenneske

Han var med i «Melodi Grand Prix Junior» da han var 14 («og det massive brølet da jeg kom ut på scenen i Spektrum - det var da jeg skjønte at det var dette jeg er laget for»). Han var med i «Kjempesjansen» da han var 16, og i «X Factor» fire år seinere.

Kort sagt: Han har alltid vært et konkurransemenneske.

- Å komme på andreplass var det beste som kunne skjedd. Det hadde sikkert vært gøy å vinne også, men for karrieren hadde det ikke så mye å si. Jeg fikk like mye eksponering, og sto med like mange muligheter etterpå.

- Men Sony droppa deg fra opsjonskontrakten etterpå?

- Og det var da var jeg litt lur, kan du si. Det er jo mange som bare setter seg og venter på at telefonen skal ringe. Med en gang jeg fikk den beskjeden begynte jeg å ringe rundt til andre selskap.

- Alt falt i grus

Hvilket betyr at hans andre prosjekt, progmetalbandet Above Symmetry, som i løpet av sine fem år også har gått under navn som Illusion og Aspera, har blitt satt på hold. Trusselen om søksmål hjalp for så vidt ikke så mye, den heller.

- Altså, vi hadde jobbet med den plata i to år, vi var gitt ut i Tyskland, vi hadde management i London, vi bodde sammen, dette var livet ditt, selve guttedrømmen, og så kommer den kjipe mailen tre måneder seinere der noen enkelt og greit ber deg om vennligst fjerne alt som har med navnet ditt å gjøre. Det blir jo en enorm setback. Alt faller i grus. Du mister litt motivasjonen til å fortsette, sier han, og legger til:

- Vi får se hva det blir til. Det er en lang prosess å måtte finne opp seg selv på nytt hele tiden.

Jobbet som trubadur

- Er du overrasket over hvor høyt konfliktnivået kan være i musikkbransjen?

- Men nå har jeg jobbet med musikk på så mange plan. Lenge før «X Factor» reiste jeg og Robin rundt som trubadurer og det du lærer da er hvor mye jobb det er på gulvet. Vi kjørte land og strand rundt i to år, rigga opp og rigga ned, traff masse fulle, ubrukelige mennesker, men smilte likevel og spilte låter vi i dag aldri har lyst til å høre igjen.

- Som?

- Som «Walk of Life» med Dire Straits. Men det var jo det de ville ha.

- Hvem var publikum?

- Hovedsakelig karer litt oppi åra med hestehale. Vi spilte stort sett på brune puber. Og det er mange grusomme jobber der ute. Kvelder da du omtrent står i døråpninga og absolutt ingen bryr seg om du er der eller ikke. Så jeg har jo sett hvor kjip denne bransjen kan være.

Seks år gammel begynte han å spille piano. Han var tolv da han skrev sin første låt («det er jo sånt man gjør når, er det ikke - skriver dårlige kjærlighetslåter på et språk man ikke helt behersker, det hører jo med»), og også tolv da han spilte sin første gudstjeneste som kirkeorganist i Gulset kirke i Skien.

Populær blant eldre damer

- Jeg har alltid vært veldig ja-menneske, så da måtte jeg nesten prøve det også. Noen jobber på Kiwi, jeg spilte orgel. De betalte bra også.

- Fikk du ekstra drag på jentene?

- Eeeh. Det var vel ikke det mest sinnssyke sjekketrikset akkurat. Ikke at jeg prøvde så hardt, kanskje. Men du blir veldig populær blant de eldre damene, sier han.

- Hvis det er dét man liker.

- Ikke kristen

- Du sang i kristenkor og spilte kirkeorgel. Vil du kalle deg kristen?

- Jeg vil vel ikke kalle meg personlig kristen. Jeg går ikke i kirka hver søndag. Men jeg har for så vidt en slags tro, det har jeg, der jeg har laga meg litt min egen greie, og jeg føler en veldig ro i kirka. Etter 22. juli var vi i Domkirken, og det kjentes godt.

Klokka har blitt halv elleve. Han begynner å kaste ting ned i en liten trillekoffert. De andre folka i kollektivet stikker hodet inn og spør om han begynner å bli klar snart. Han skal spille, overnatte, kjøre til Jessheim neste dag for en ny spillejobb, og når han kommer hjem skal han vel sikkert sitte lenge oppe, siden søndag og mandag er dagen da musikere kan gjøre sånt og ikke tenke på morgendagen.

- Blir ikke fyllesyk

- Det beste med livet mitt akkurat nå er at jeg ikke har noen forpliktelser. Jeg kan stå opp og gjøre akkurat det jeg har lyst til. Det er det som er bra med å være 21. Du kan prøve og feile i noen år til. Dét, og at jeg ikke blir fyllesyk.

- Du blir ikke det?

- Nesten ikke. Og så er jeg velsignet med den gaven at du nesten ikke kan se at jeg er full. Og i mitt yrke er det bra, sier han og smiler.

- I mitt yrke er det veldig bra.

Han lukker kofferten. Står med ryggen mot oss, drar hånda gjennom luggen for sikkert femtiende gang denne morgenen og begynner å le.

- «Men sånn rent hypotetisk». Fy søren, ass.