Det handler om å bli gammel. Skuespillerstjerna Torp har nemlig alltid hatt lyst til å bli gammel.
- Forbildene mine, blant annet oldemor, var veldig koselige. Jeg gledet meg masse til jeg kunne få barnebarn.
I det siste har hun likevel begynt å tvile. Kanskje har det noe å gjøre med at hun har fått barn selv.
- Har du merket at gamle folk får en sånn merkelig lukt? Jeg tror kanskje det har noe med kroppens celledeling å gjøre, at den går saktere. Jeg lurer på om det er sånn at man plutselig en dag våkner opp ved siden av mannen og kjenner at: «Oi, der var den lukta».
Har svigerfar i bakgården
Det er en av de varmeste dagene Oslo-sommeren har å by på, og Ane har krøpet inn i skyggen med en caffè latte og et glass vann foran seg. I en sjarmerende, brosteinbelagt bakgård til restauranten Smia, blant små trehus og med Vålerenga kirke som bakteppe har skuespilleren funnet et av stamstedene sine.Hun bor i et av trehusene i området, og bedyrer høyt og tydelig:
- Jeg kommer aldri til å flytte herfra!
Det er et aldri så lite generasjonskollektiv hun, ektemannen Sjur Miljeteig og sønnen Sigurd på halvannet år bor i. Litt seinere denne dagen skal hun på middag til svigerfar Per.
- Det er ikke noe stort og stivt middagsopplegg, altså, han bor i bakgården.
Båndene til svigerfaren er sterke. Han er hivsmittet og en profilert talsmann på området, og Ane har flere ganger stilt opp offentlig for å støtte hivsaken.
- Fryktelig sint
Fleipete med latteren lett tilgjengelig må være en treffende beskrivelse på Ane Dahl Torp. Tuller hun, eller er hun dønn seriøs, tro? Men hun kan fort bli irritert, også.- Ikke så mye sint, men sur. Ikke på kollegaer og venner og sånt, men på mine nærmeste. Altså som regel på dem som fortjener det minst.
Ellers er det vilt fremmede som får gjennomgå.
- Jeg kan bli fryktelig sint på unødvendig frekkhet og surhet i offentligheten. Folk som dulter borti meg og blir sure, for eksempel.
Maktesløs og invadert
For snart tre uker siden var det imidlertid en hendelse av langt mer alvorlig art som preget offentligheten — terrorangrepene i Oslo og på Utøya. Men da var det andre følelser enn sinne som gjorde seg gjeldende.- I stunden da det skjedde, følte jeg meg maktesløs og invadert. Så ble jeg glad for at ingen jeg kjente hadde lidd.
Men noe positivt har likevel kommet ut av den fatale tragedien:
- Det er noe som skjer rundt i verden. Vi er så vant til at det ikke skjer her. Men vi bekjemper hatet med blomster og samlede hender, og det er jo helt fantastisk!
- Vil ikke spille ung
36-åringen har drevet mest med innspillinger det siste året, ved siden av teater, og har blant annet vært å se i dommedagskomedien «Mennesker i solen».Nå i september kommer dessuten «Kong Curling», med Atle Antonsen i hovedrollen. I tillegg er hun i fast stilling ved Det Norske Teatret.
I høst skal hun blant annet spille nye forestillinger av stykket «Sjuk ungdom» — ifølge Ane hennes beste teaterjobb til nå.
Det har vært stillere rundt henne i de siste åra enn da det blåste som verst på midten av forrige tiår. Da hadde hun store roller i like store TV-produksjoner. Men så er det nå en gang slik at flere får med seg de store TV-produksjonene enn de store teaterproduksjonene.
På film har hun vært i større og mindre roller i flere komedier.
- Velger du andre roller nå enn tidligere?
- Hvilke roller jeg har er som regel veldig tilfeldig. Jeg er ikke noe komitalent, det er mer rollefigurenes kontekst som er komiske.
Noe fører alderen med seg:
- Jeg vil ikke spille unge jenter lenger. Rollefigurene mine må ha blitt tørre bak øra.
Ingen enorm lykke
I november 2009 fikk Ane og ektemannen Sjur sin førstefødte, sønnen Sigurd.Tidligere har skuespilleren fortalt at det ikke var noen enorm lykke for henne å få barn. Så hadde hun heller ikke forventet det.
- Forandret du deg noe etter du ble mor?
- Jeg forandret meg veldig lite, jeg trodde kanskje ... Går man gatelangs og føler seg annerledes etter man har fått barn, liksom? Det skjedde ikke.
Likte ikke barn
På noen områder har det imidlertid skjedd noe.- Før likte jeg ikke barn. Jeg aksepterte ikke at de leker at de gråter, for eksempel. Det var utrolig irriterende. En gang var det ei jente i banken som gjorde det, og da følte jeg et fullstendig urimelig raseri. For en dum ting, sier Ane og ler en hes, karakteristisk latter.
- Hvorfor var det sånn?
- Jeg syntes bare barn var veldig dumme. Jeg ble utrolig sliten av å være sammen med små barn. Jeg hadde ei venninne som hadde ei datter, og vi rakk bare å prate sammen mens dattera løp fra kafébordet og bort til utgangsdøra. Da jeg kom hjem, måtte jeg gå og legge meg, jeg ble så utslitt.
Sånn er det ikke lenger.
- Etter jeg fikk Sigurd, synes jeg alle barn er kjempesøte! sier hun.
Det er med andre ord håp for de mindre barnevennlige av oss.
- Før ble jeg mer lei meg av å se dyr som led, enn barn. Jeg kunne jo forstå hvor ille det var, intellektuelt sett. Men når jeg ser barn som lider nå, kjenner jeg det i ryggmargen.
Det ene barnet var tydeligvis ikke så avskrekkende, heller:
- Jeg vil gjerne ha flere. Så Sigurd slipper at jeg blir altfor masete på ham når jeg blir gammel.
Denne artikkelen sto på trykk i Dagbladets magasin God torsdag 4. august 2011.
