- Barn merker alt, og jeg hadde en skarp intuisjon da jeg var liten, sier Unni Lindell til Dagbladet.
 
Det er i NRK-serien «Hvem tror du at du er», som vises søndag, at Lindell begynner å grave i sin families ukjente fortid.
 
- Det å se foreldre som sliter er kanskje det verste for barn, sier hun i programmet.

Tar til tårene

I serien sporer Lindell opp sin olderfars oppvekst i Sverige, og livet han levde før han vandret til fots over grensen til Norge.

Møtet med det harde og fattige gruvelivet til hans familie gjør at Lindell gjentatte ganger må ta til tårene, også i møte med tippoldefarens svenske etterkommere.
 
- Det er godt å vite at det er noen etterkommere der borte i Sverige. Nå må jeg passe på å ikke gråte for hundrede gang, sier hun gråtkvalt i serien.
 

- Ikke lett

Overfor Dagbladet utdyper Lindell hvordan hun opplevde sin oppvekst.
 
- Min fars oppvekst har nok formet meg. Han hadde det ikke bare lett, men det var faren min som introduserte meg for bokverdenen. Han leste Victro Hugos "De elendige" for meg da jeg var 7 år.
 
I løpet av programmet finner Lindell svar på mange ubesvarte spørsmål. Blant annet hvorfor hennes egen far ikke ville snakke så mye om barndommen sin.

Kommunistbakgrunn

Lindells farmor var enslig mor, og i 1928 var ikke det så lett. Ti måneder gammel ble faren tatt hånd om av Lindells innvandrete oldefar, Carl Lindell, som gikk til fots fra Linköping i Sverige til Skui i Bærum i 1885.

Oldefaren, som var hjulmaker, endte opp som en av Bærums mest framtredende kommunister. Han mistet selv sin mor bare fem måneder gammel.
 
- Jeg ante ikke at han var kommunist og fikk litt sjokk, sier Lindell.
 

- Tragisk

- Jeg fant jo ut at han mistet sin mor på tragisk vis da han var bare fem måneder gammel, så både min oldefar og min far savnet en mor. Det er en sårbarhet der, og en mangel på mødre som har vært litt fatal, sier Lindell
 
Også Lindell har opplevd det å miste sine nærmeste. Allerede som 26 åring mistet hun sin mor til kreft, og 10 år senere døde også hennes far. Lindell satt igjen som familiens overhode.
 
- Det er litt sårt, jeg skulle veldig gjerne hatt begge foreldrene mine i live fortsatt.

- Redd for å dø

- Preger det livet ditt i dag?

- Det tror jeg nok jeg kan si ja til. Jeg venter alltid på en katastrofe rundt neste sving. Jeg var også veldig redd for å dø fra mine barn da de var små. Angsten satt fast i mange år. Men nå er heldigvis sønnene mine voksne, og jeg føler meg veldig ung for tiden, sier Lindell og smiler.

- Først da de ble voksne turte jeg å føle meg ung. Og nå er jeg faktisk veldig lykkelig. Jeg har en flott mann også, som jeg har vært sammen med siden jeg var 17 år.
 

- Mørkt teppe

Gjennom innspillingen forsto Lindell at flere generasjoner av Lindell-menn vokste opp med sårhet og savn.
 
- Det har nok gitt seg utslag i noen røffe sider hos mennene i generasjoner. Det har ligget der som et mørkt teppe.
 
- Hvordan har det påvirket deg?

- Jeg kan si at jeg i hvert fall har kunnet skrive mange bøker og tjent gode penger på det. Jeg tror det er sunt at livet ikke alltid er så lekende lett. Mottoet mitt er: Den som vil se regnbuen må tåle regnet. Men jeg hadde et godt forhold til faren min, og han var veldig stolt av meg.
 

Bokterapi

- Har du gått til noen form for terapi ?
 
- Nei, aldri. Jeg har brukt bøkene mine som sorgterapi. Jeg er ekspert på å skildre sorg.
 
Og igjen vil Lindell vende tilbake inn i litteraturens verden for å fordøye inntrykkene.
 
- Kvinnene jeg «møtte» gjennom NRK-programmet klarer jeg ikke å få ut av hodet. "Møtene" med dem ble sterke. Jeg måtte klype meg i armen når jeg kom på at denne historien utspilte seg for 150 år siden. Jeg føler at jeg virkelig kjenner disse menneskene. Dette vil jeg skrive bok om. Jeg skjønte det, da jeg sto ute i havgapet på den lille gruveøya Fångø i Sverige, at jeg kommer til å bruke dette i en roman.

- Barn blir ødelagt

- Har reisen tilbake i din families historie endret livet ditt på noen måte?
 
- Ja. Brikkene har falt litt på plass for meg. Historien har gitt meg en bekreftelse på at barn må ha det godt, hvis ikke kan de gå i stykker. Jeg tenker på min far og oldefar, og at det ikke skal så mye til før barn blir ødelagt.