— JEG KOMMER TIL Å DRIVE med musikk til jeg ikke er her lenger. Jeg føler det er dette jeg er skapt for å gjøre. Det er ikke et spørsmål om når eller hvor lenge, jeg bare kommer til å fortsette med det.

Stella Mwangi vet hva hun vil. Da hun var elleve år gammel forsto hun at det var rapper hun skulle bli. Ti år seinere gikk platedrømmen i oppfyllelse. I 2008 slapp hun debutalbumet med den treffende tittelen «Living for music». Hun ble hypa. Spådd en lysende karriere. Trodde hun sto overfor det store gjennombruddet.

Så kom kritikkene. Slakt. Terningkast én. Og så ble det stille.

— Det var jo... det er jo fryktelig å høre negative ting om noe som du virkelig har jobbet for, svettet for og grini for. At andre bare skal kaste det rett i dass. Det var selvfølgelig dritt å høre, sier hun.

Og da eksmanageren hennes gikk hardt ut mot en av anmelderne, ville Stella bare forsvinne i et stort hull i bakken.

— Jeg bare «ånei, ånei, ånei». Det flaueste var at det kom ut som om jeg sa at anmeldelsen var rasistisk. Greit at jeg har opplevd rasisme, men det er ikke dermed sagt at jeg skal dra fram det kortet hver dag. Det er jeg så imot! Hvis man har opplevd rasisme vet man hva det betyr. Jeg ble rasende og kjempeflau, ville bare play dead, liksom. Men den dagen kom og den dagen gikk, og nå er det over.


STELLA MWANGIS FAMILIE kom til Norge som politiske flyktninger fra Kenya. Da hun vinteren 1991 kikket ut av flyvinduet mot sitt nye hjemland ble hun ekstatisk. Hun trodde at snøen som dekket landet var iskrem. Vaniljeiskrem. Etter at flyet hadde landa bare måtte hun smake, og fant ut at «det smakte dritt». Der og da ville hun snu og dra tilbake til Kenya igjen. Familien Mwangi flyttet isteden til Eidsvoll. Der følte hun seg annerledes. Opplevde rasisme. Og begynte å rappe.

— Jeg begynte med å skrive om det som var rundt meg. Når man er den eneste afrikanske i klassen stiller folk mange rare spørsmål. «Hvorfor er du så brun?» Jeg hadde masse å skrive om. Jeg var flink til å skrive dagbøker, og følte at hvis jeg kunne si det jeg hadde skrevet i dagbøkene mine over rytme ville det være perfekt. Jeg skrev mine første bars, altså mine første tekster, da jeg var åtte. Da jeg var elleve sto jeg for første gang på en scene og framførte en låt. Da visste jeg at jeg ønsket å ta rappingen virkelig seriøst, sier hun.

Nå er Stella blitt 23. Hun har vært i bransjen en stund. Har lært. Er både tøffere og sterkere. Og hun har troen. På seg sjøl.

— Så har du det med at verden bare er full av forskjellige meninger og forskjellige mennesker. Jeg har lært å ikke bry meg veldig mye om hva folk sier. Resten er egentlig bare... jeg tar det ikke så høytidelig. Jeg lærte at it doesn't mean a shit, liksom. Det at jeg fikk dårlig terningkast fra ett blad..., altså nå spilles de samme låtene på amerikanske filmer og serier. Så der kan du se.


FOR AT HUN HAR VÆRT BORTE fra det norske rampelyset i et par år, betyr ikke at Stella ikke har jobbet hardt for å stable en karriere på beina. Og mens det norske folk synes å ha lukket øynene for jenta, har hun hatt stor suksess i utlandet. En av låtene hennes er blitt spilt på både «America's Next Top Model» og «Melrose Place». Hun har spilt konserter i Tyskland. Blitt a-listet i Kenya. I fødelandet blir hun kjent igjen på gata og spurt om å skrive autografer.

— Gatesinglen min «Favorite» ligger på førsteplass i Kenya nå. Under meg ligger Eminem, Beyoncé og Busta Rhymes. Jeg tenker «åh herre min hatt, jeg konkurrerer med folka fra statene».

— Hvorfor har det vært lettere å slå gjennom utenfor Norge?

— Det veit jeg ikke. Jeg har gjort akkurat det samme. Gitt ut de samme låtene. Pusha på samme måte. Og det er her jeg bor, ikke i Kenya. Det er veldig rart. Kanskje har det å gjøre med at den sjangeren jeg driver med er så stor i Kenya. Jeg har hatt noen møter med plateselskaper her i Norge som har sagt at jeg burde rappe på norsk. Kanskje det ville tatt mer av. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg rapper på engelsk, sier hun.


OG MENS HUN FOR TO ÅR siden svarte «no way José», da FREDAG spurte om hun ville vurdere å rappe på norsk, har Stella nå rappet sammen med både Sandra Lyng Haugen og Jaa9 og OnklP. På norsk.

— I utgangspunktet er musikk for meg en måte å uttrykke seg på, og jeg føler at jeg uttrykker meg best på engelsk. Men så er det jo det at jeg vil strekke ut en hånd til forskjellige folk også. Og jeg bor i Norge. Hvor mange i Norge er det egentlig som forstår hva låta til 50 Cent, In Da Club, handler om? Alle hører bare på refrenget. Før nyttår våknet jeg og tenkte at jeg kanskje skulle prøvd å rappe på norsk, sier hun.

Så Stella takket ja da Jaa9 og OnklP inviterte henne med på remiksen av låta «Ekkel uten truse». Egentlig syntes hun den var litt for drøy.

— Den handler om at ei jente er kjempeekkel og går uten truse. Det er veldig diss på jenter. Første gang jeg ble spurt sa jeg at jeg synes at låten er disgusting. Jeg ville ikke ha noe med den å gjøre i det hele tatt. Men jeg føler at jeg som jenterapper har en jobb å gjøre. Det å representere jenter. Jeg tenkte at noen liksom måtte snu på bordet. Det er derfor jeg gjorde det. Jeg føler at jeg fikk tatt igjen, sier hun.


EGENTLIG HAR IKKE STELLA så mye til overs for ordet «jenterapper». Hun mener kjønn er irrelevant. Det som er viktig er hva man kommer ut med. Og at man står for det man driver med.

— Jeg har alltid stått veldig hardt for det jeg driver med, og det ser jo også guttene i hiphopbransjen. Tshawe og Onkl sier jo ikke «du er bra til å være jenterapper». De sier jo ikke det. De kaller meg en rapper. Period. Jeg synes det er teit at jenter alltid får tittelen «jente» foran. Vi kaller ikke Chirag fra Karpe Diem «gutterapper». Bare «rapper». Hvorfor skal det ikke være sånn med jenter, da?

— Du søkte nylig etter en...

— Jente-DJ, ja... he-he. Det er vanskelig å finne. Det er veldig viktig for meg å representere jenter. På samme måte som Salt'n'Pepa og Queen Latifah gjorde for meg da jeg var mindre. Og Lauryn Hill. Hun inspirerte meg voldsomt mye. Hu bare gassa på — var så tøff. Jeg vil vise at jenter også kan være det. På liveshowene mine vil jeg ha en jente-DJ som er ordentlig tøff. Som har guts og bare gir faen. Jeg har ikke funnet henne ennå, men jeg håper å gjøre det snart.

Det er ikke mange jenter som rapper i Norge. Stella lurer på om det kanskje er derfor det er vanskelig å slå igjennom. Men noen må gå opp stien. Noen må være først. Noen må skrive låter med titler som «Purse», «Nothing to wear» og «Pink».

— Hvordan takler du motgang?

— Jeg blir veldig defensiv. Veldig beskyttende. For eksempel da albumet mitt fikk terningkast en. Man blir litt sinna og vil forsvare det. Jeg blir litt sånn at jeg vil bevise at det er feil. Men det verste er når man sjøl begynner å bli usikker på det man driver med. Når man sjøl begynner å føle at man synker, sier hun.


STELLA HAR OPPLEVD Å SYNKE. I fjor var hun nominert som årets nykommer på MTV Africa Music Awards. Hun var forhåndsfavoritt. «Alle» trodde hun skulle vinne. Likevel var det en annen artist som stakk av med seieren.

— Det bare skjedde, liksom. Det var så mye hype rundt meg, og under prøvene fikk jeg en chat med Akon. «Det ser ut som du har masse suksess. Jeg veit du vinner» sa han til meg. Og da jeg ikke vant husker jeg han så på meg og bare «you were supposed to win». Så sa han at jeg ikke vant premien, men jeg vant folket. Men det satt i meg litt. Man blir sånn, «hvorfor vant jeg ikke?» Jeg har gjort alt riktig, jeg har gjort alt det man skal gjøre.

Å komme tilbake til Norge ble en enda større nedtur.

— Her var det i hvert fall ingen som brydde seg. Da poppet en liten sånn tanke... jeg begynte å tvile. Hva er det jeg driver med, liksom? Jeg følte det sånn en god stund. Men så begynte jeg å lese ei bok. «Munken som solgte sin Ferrari» (av lederskapsguruen Robin S. Sharma, red.anm.). Den fikk meg tilbake. Jeg leste den i oktober og november og fikk livet mitt tilbake. Jeg bare «yes!» Ble helt frelst. Det er viktig å move on. Motgang kommer og går, men man må bare gå videre.


NÅ GÅR STELLA OG VENTER. På at noe skal skje. At noen skal oppdage henne. På å få en platekontrakt. Den nye singlen hennes «Smile» ligger ute både på YouTube og iTunes. Musikkvideoen kommer snart. Hun lager musikken sin med produsentene Big City i Lillestrøm. Spiller inn i eget studio. Finansierer alt selv. Imens venter hun på at noen skal se hvor flink hun her. Ville satse. På henne.

— Er du en tålmodig person?

— Nei, jeg begynner veldig fort å klø i fingra. Tenker at nå må ting skje. Jeg vil si at jeg er en person som får ting til å skje. I Kenya har jeg gått i gatene, fra klubb til klubb, fra DJ til DJ. Her i Norge har ikke tiden vært helt inne. Men jeg kommer til å pushe på til min tid kommer.

For Stella har ingen plan B. Det er plan A hele veien. Det hender hun tenker at hun må åpne øynene. At hun bør få seg en ordentlig utdannelse. Sikre seg. Men det blir med tankene.

— Så bare tenker jeg at nei, det blir bare å gjøre ting halvveis og det vil jeg ikke. Jeg kunne tatt helsefag og blitt doktor og tatt helt av. Men man må jo være engasjert. Og det som motiverer meg mest, er musikk.

— Blir du ikke lei?

— Nå skal jeg være helt ærlig. Noen gang våkner jeg og bare «å nei». Spesielt når jeg ikke får skrevet. Da har jeg nesten lyst til å brenne hele studioet mitt og stikke av. Men så kommer jeg til meg sjøl.

Stella trekker pusten. Tenker. Tar sats. Snakker med overbevisende stemme. Som for å overbevise seg sjøl.

— Jeg kan ikke bli lei. Det er det. Jeg bare kan ikke bli lei. Jeg føler jeg har en oppgave som må gjøres. Jeg liker ikke å si at jeg ikke klarte det. Jeg vil si at jeg i hvert fall prøvde. Og det er det jeg gjør.

Og drømmene hennes kan ingen ta fra henne. Verken gretne anmeldere eller et norsk publikum som ennå ikke har latt seg overbevise.

— Jeg vil vise at det går an. At «jenterappere» kan bli like store som 50 Cent. Det er drømmen min. Drømmen er også å virkelig representere Afrika. Jeg er veldig stolt av røttene mine. Og selvfølgelig vil jeg representere Norge. Det er derfor jeg må greie dette her. Noen ganger våkner jeg opp og tenker: Kan jeg ikke bare se på hitlistene her, og så ligger Stella Mwangi på første plass. Det kommer jeg til å få til.

Make up/styling: Erlend Elias Brakstad, Oriflame/Saxen. Klær: Bikini fra Lindex. Takk til Son Spa for lån av lokale.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!