STOCKHOLM (Dagbladet): Eksempler som kan bli virkelighet, hvis man bare maser lenge nok: Grandiosa uten paprika. Pæreis. Urge på storflaske. «Pacific Blue» i reprise. Og, dersom mange nok fans skriver med Caps Lock-funksjonen inne på Hove-festivalens diskusjonsforum: Paramore.

Det er nemlig først og fremst den norske Paramore-fansens fortjeneste at Hayley Williams, Taylor York, Jeremy Davis og brødrene Josh og Zac Farro neste uke står på scenen på Tromøya utenfor Arendal. Så høyt lød skrikene at festivalen ikke våget annet enn å booke de amerikanske poppunkerne.

Fremst på scenen: 21 år gamle Hayley Williams, som i løpet av seks år gikk fra å være en helt vanlig tenåring med helt vanlige tenåringsproblemer, til å bli frontfigur og talsperson for en hel generasjon. Helt siden Paramore slapp debutalbumet «All We Know Is Falling» i 2005 har Hayley blitt omfavnet av millioner av unge mennesker verden over. Å være med på soundtracket til den første Twilight-filmen skadet heller ikke omdømmet. Forelskelsen er, kan det synes som, betingelsesløs. Og vanskelig å håndtere.


— SELV OM DET FINS FOLK som har plassert meg på en pidestall, er det ikke sånn at jeg selv syns at jeg har noe å gjøre på den. Men av og til et det tøft å vokse opp i offentlighet, sier Hayley, her hun sitter på et hotellrom i Stockholm, flankert av gitarist Taylor York og bassist Jeremy Davis.

— På den annen side er det utrolig interessant å gjøre det foran alle andre. Og heldigvis er jeg ikke alene om det. Det er lettere å komme seg gjennom vanskelige perioder når du har noen å lene deg på, noen som vet hva du går igjennom.

Da alle trodde at alt var i skjønneste orden innad i Paramore, at verden lå for deres føtter, gikk alarmen blant Paramore-fansen. Vinteren 2008 sendte bandet ut en pressemelding. Resten av europaturneen var kansellert grunnet «interne anliggender». Noe var veldig, veldig galt.

— At vi kom oss gjennom den perioden er uten sammenlikning vår største seier, sier Hayley.

— Ingen konserter, ingen priser vi har mottatt, ingenting er større enn det. Å fortsatt kunne se hverandre i øynene og si at vi liker og respekterer hverandre, akkurat det slår alt annet.


— DERE VAR UNGE og hadde allerede oppnådd mye i løpet av kort tid. Det er kanskje uunngåelig at ting skjærer seg litt?

— Det jeg har lært er at vi ikke på død og liv trenger å tilfredsstille alle, absolutt hele tiden. Vi kommer til å volde problemer for oss selv og andre, vi kommer til å kludre det ordentlig til igjen og igjen. Og det er faktisk greit.

Jeremy er den eldste i bandet, og sånn sett den som har mulighet til å sette ting i perspektiv.

— Det har kanskje vært litt annerledes for meg. Jeg kan se litt etter dem, passe litt på, få dem til ikke å gjøre de samme feilene som jeg gjorde da jeg var 18. Men eh... jeg er tross alt 25. Ikke 87. Det er jo ikke sånn at jeg sitter her som en annen klok gammel mann og øser av all min visdom. Det hender rett som det er at jeg driter meg ut. Jeg ville vært litt forsiktig med å bruke meg som noen rettesnor, he-he.

Den første singelen på fjorårets «Brand New Eyes» het «Ignorance». For Hayley og resten av Paramore var den «som å vri en kniv rundt i et åpent sår».

—Den var utrolig smertefull for oss å høre, og sannsynligvis like smertefull for Hayley å skrive, sier Taylor.

—Men den fungerte, terapeutisk sett, sier Hayley.

— Og at vi kom oss gjennom all den dritten vi hadde pakka oss inn i har ført til at vi har blitt bedre venner, og har det bedre med oss selv i dag.


OG DA ER VI INNE på dette med tekster. Hayley er nemlig personlig kristen. Det er noe hun både pakker inn, og ikke pakker inn.

— Klart, man er jo redd for å bli sett på som en som preker. Det er jo en balanse å etterstrebe her et sted. Tekstene må ikke bli for messende, samtidig må de komme fra hjertet. Men det vi virkelig tror på, som er i kjernen av alt i Paramore, er kjærlighet. Og oppriktighet. Jeg er ikke så godt utdannet, jeg sluttet skolen da jeg var 16, og derfor må jeg mene det jeg synger, sier hun.

— Men dette med tro — det er jo ikke bare å skru av en bryter, da. Det er ikke bare å kaste troa di i søpla. Livet er hardt innimellom, og kommer til å fortsette å være det innimellom, men jeg tror likevel. Og dessuten leser alle tekstene våre på ulike vis. Ateister kommer bort og sier de likevel elsker bandet vårt.

— Hva skjer når dere kommer hjem til Tennessee? Tas dere imot som helter?

— Tingen er: Å dra hjem og finne ut at livet hjemme går for seg nøyaktig som før, at folk behandler deg som før — en bedre reality check kan du ikke få. Men nå er det jo ikke akkurat sånn at vi flagger suksessen vår de gangene vi er hjemme. Vi er ydmyke folk, sier hun, og legger til:

— There are no parades. Hayley ler.

— Yet.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!