Det var nok et par black metal-entusiaster som satte kaffen i halsen da Per Sundnes lanserte sine MGP-kandidater like før jul.

At trønderne Keep of Kalessin sto på lista sammen med navn som Maria Arredondo, Lene Alexandra Øien og A1 var ikke noe verken garvede MGP-fanatikere eller bandets egne fans noensinne hadde forestilt seg var mulig.

Det er selvsagt ingen overraskelse at stuntet ble møtt med skepsis i metalmiljøet.

Keep of Kalessins deltakelse ble heftig debattert på diverse internettforum, og bandet har måttet svare for seg både på TV og radio.

Bidrar Keep of Kalessin til å nagle den siste spikeren i kista for black metal som uavhengig og kontroversiell musikkform?

Selvsagt har det vært et tema. Og bekymringen er for så vidt berettiget.

På den andre siden har Keep of Kalessin aldri vært et band med en oppdragende rolle i den norske blackmetalscenen.

Til sammenligning ville det nok vært atskillig mer betent om Mayhem eller Immortal hadde gjort det samme, band som har vært viktige fanebærere og stilskapere og gjort norsk black metal til et internasjonalt fenomen. Da kunne man snakket om prinsippbrudd og forfall.

I Keep of Kalessins tilfelle er det egentlig mer et spørsmål om å være litt «punka», å gi fingeren til konformiteten som har preget deler av blackmetalmiljøet, og i siste instans å forfekte den individualismen scenen har påberopt seg som et ideal helt siden starten.

Som bandet selv sier, det er bedre å tjene til livets opphold ved å gjøre noe man tror på, enn å selge pølser på en bensinstasjon.

De færreste hadde trodd at Keep of Kalessin skulle sprette til landsfinalen på direktebillett og slik sett bli akseptert av folkeopinionen.

Surmulingen i metalmiljøet ble til forsiktige gratulasjoner - de gjorde jo bare det de pleide å gjøre, uten noen store anstrengelser for å passe inn i formatet, eller karrikere sin egen bakgrunn.

Det er nok her svaret på deres plutselig allmenne appell også ligger.

Folk verdsetter troverdighet, noe som veldig ofte er en mangelvare i denne typen formatert underholdning.

I tillegg framstår Keep of Kalessin som folkelige, jordnære og ufarlige. Det gjør det mulig for den gemene hop å vise sin støtte, kanskje til og med føle seg litt ville og gærne i samme slengen - uten å føle at de går over streken.

I MGP-politisk sammenheng er det heller ingenting som er mer riktig enn å sende Keep of Kalessin til den internasjonale finalen.

Er det noen med hånda på hjertet som tror at Didrik Solli-Tangens' patosladede ballade kan hevde seg internasjonalt? Den har ingen forankring i vår musikalske dannelse eller kultur.

I beste fall vil den drukne i mengden, midt på resultatlista et sted.

Alexander Rybak scoret på sine røtter i folkemusikktradisjonen. Metal er kanskje den aller viktigste kultureksporten her til lands de siste 20 årene.

Keep of Kalessin har kanskje ikke mulighet til å hevde seg i toppen, men de vil bli lagt merke til.

Og er det ikke viktig å by på noe som er virkelig særegent når vi først inviterer til internasjonal MGP-finale på hjemmebane?


Torgrim Øyre er musikkanmelder i Dagbladet, med spesialfeltene metal og rock.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!