Tekst og melodi: Gaute Ormåsen, Laila Samuelsen og Kim Bergseth.
Ikke uten klebrige kvaliteter, det er en slik melodi som fester seg mer og mer for hver gang man hører den. Men ble det ikke litt ukarismatisk også? Gaute har en slags kjernekarstauthet, og det har jo sitt publikum særlig her hjemme, men han hopper ikke inn i stua heller. Selv om låten som sådan skriker etter en ellevill sceneframtoning. Jepp, et spinnvilt sjarmtroll à la Alexander Rybak.
Lene Alexandra: «Primadonna»
Tekst: Lene Alexandra Øien, Jarl Aanestad og Simon Walker. Melodi: Lene Alexandra Øien og Jarl Aanestad.
«Det bør være fine paljetter på kjolen for å få denne låta til å glitre foran fredagstaco'en», skrev vi tidligere i uka. Oh yeah. Men var det nok? Nei. Det er utilgivelig med kjedelige MGP-låter, og i kombinasjon med dens forutsigbare, pregløse dance/trance-komp er et vrient utgangspunkt selv for en glad «byr-på-seg-selv»-showjente som Lene Alexandra. Bedre låt, og alt hadde sett mer lovende ut.
Johnny Hide: «Rewind Love»
Tekst og melodi: Julian Berntzen.
En duft av riktige gamle dager i MGP-sammenheng, en komplett pakke av klassiske popverdier og gyngende nostalgi. Johnny Hide er en av sin generasjons fremste popsangere også, så dette burde nesten vært idiotsikkert. Og en grunn god nok til å hente fram MGPs orkestertradisjon også. Men låten blir kanskje litt for tander, litt for gammelmodig og med altfor lav overraskelsesfaktor. Pent, først og fremst.
Bjørn Johan Muri: «Yes Man»
Tekst og melodi: Simone Larsen, Simen Eriksrud og Bjørn Johan Muri.
Delfinalens beste låt. Kaldt synthriff, kjølig eleganse, tilbakeholden kraft i verset, etterfulgt av et refreng som flerrer opp og strekker seg. Sofistikert pop som snakker med både 80-tall og samtid. Spørsmålet er om den hadde fortjent en bedre vokalist, en sanger med både tonemessig rekkevidde og kraft i avleveringen? Muri synger boybandpent, lett og luftig, men får ikke løftet låtens kvaliteter ytterligere. Dessverre.
Elisabeth Carew: «Rocketfuel»
Tekst og melodi: Elisabeth Carew og Thomas Eriksen.
Oppløftende poplåt i engelske jentegruppetradisjon, med et snev av soul i ettersmaken. Refrenget sniker seg inn bakveien etter noen gjennomlyttinger, alltid en god ting, men det er lite verken ved låten forøvrig eller måten Elisabeth Carew presenterer den på som gjør dette til noe man tror kan penetrere det europeiske folkedypet seinere i år. Eller det norske, for den saks skyld.
Maria Haukaas Storeng: «Make My Day»
Tekst og melodi: Merethe La Verdi.
Maria hadde godt hell i retrosoulsjangeren da hun vant den norske finalen for to år siden, men det var med en låt som var både temposterk og med kraft i frasparket. Årets balladevariant krever et mer eksplisitt register, kanskje Mariah Carey kunne skviset livskiten ut av denne låten hvis hun hadde tatt seg bryet. Maria Storeng synger ikke mer enn greit på denne distansen, og langt fra bra nok til å få en ellers ordinær og ganske kjedelig låt til å fly.
Keep Of Kalessin: «The Dragontower»
Komponist: Arnt Obsidian Grønbech. Tekst: Arnt Obsidian Grønbech, Torbjørn Schei, Vegar Larsen og Robin Isaksen.
«Episk ekstrem metal», som de kalte det selv, har per definisjon problemer med å passe inn i et lettyggelig treminutterformat, det er ikke kompatibelt i det hele tatt. Da kan man selvsagt dra en Lordi, lage teater og tull og tøys ut av det for alt det måtte være verdt. Men når det eneste man gjør av tilpasning er å legge en slags poplåt i bånn av et tilsynelatende seriøst uttrykk for øvrig, så blir det ikke nødvendigvis dårlig, bare malplassert.
SVEN OVE BAKKE
Anbefal artikkelen via mobil