- SKAL JEG LAGE VAFLER?

Sandra Lyng Haugen (22) slår hendene sine sammen, og virker nesten overrasket over sitt eget spørsmål. Hun elsker å varte opp gjestene sine, selv om hun dagen før serverte fryste ispinner fra boks til dessert under innspilling av «4-stjerners middag» på TVNorge.

Sandra elsker også vafler. Gjerne med fem desiliter smeltet smør og sjokoladedryss i røra.

— Jeg lover å ikke kaste opp!

Hun ler litt i buksedressen og ullsokkene på loftskjøkkenet sitt i Bygdøy allé.

Litt moro må man få ha det. Den tidligere Idol-deltakeren og artisten har snakket om bulimi hver nesten dag i tre uker. Etter at hun sto fram på «God kveld, Norge», har hun gått fra journalist til journalist. Alle spør om det samme. Alle synes synd på henne. Og det selger. Det er ikke tilfeldig at hun slapp singelen «Hjemsøkt» samme uke som nyheten.


SANDRA BLE LANDSKJENT for sitt søte smil. Fram til i fjor hadde hun ikke grått på over ti år. Helt siden hun som lita jente opplevde å bli trakassert på det groveste har hun satt på seg ei sjarmmaske.

— Jeg er lei av å framstå som søt. Du fucker ikke med meg i dag, for å si det slik!

Det startet da Sandra som åtteåring flyttet med familien fra Mosjøen til «fjøslandet», som hun kaller området rundt Granmoen skole i Vefsn. Fem jenter satt ved pultene i det som skulle bli hennes nye klasse. Sandra ble møtt med utfrysning fra første stund, selv om, eller kanskje fordi, hun ble sammen med den kjekkeste gutten.

I løpet av nesten et helt tiår ble Sandra mobbet. Hun ble dyttet ned ei trapp så hun brakk ribbeina. Hun ble kastet inn i en haug skolesekker med stålbøyler så hun gikk med blåmerker på armene i flere uker.

— De sa «æsj» til ansiktet mitt, nektet å stå to og to med meg. Fordi jeg var ny og annerledes, kanskje, jeg vet virkelig ikke.

Men det var da alt startet. Hun hylte aldri tilbake, til det var hun for beskjeden.

— Jeg tømte en pakke vaniljesaus hver dag når jeg kom hjem fra skolen, som trøst. Jeg gråt i to år, så stoppet det bare, og maten tok over. Ei jente i klassen ga meg mat fordi hun nøt at jeg ble tjukkere enn henne. Ei lå med kjæresten min. Men det aller verste... sier Sandra og presser leppene sine sammen.

Det var skoleavslutningene før jul.

— Jeg elsket å synge og var alltid solist i ett av numrene. Men når det ble min tur, og jeg sang foran hele skolen, reiste 20 elever seg og gikk. Det var klassen min.

Sandra forteller hun har hatt «mange drittfolk» rundt seg i sitt liv.

— Liksomvenninner ringer meg og sier «det er en premiere i kveld, skal vi gå sammen?», men de ringer ikke når det er slutt med kjæresten. Derfor har jeg bare to venninner i dag. Hos de to passer jeg inn, det er den eneste stedet i verden jeg passer inn.


SAMMEN MED ASTRID OG IDA drikker hun masse te. Strikker vesker og lager smykker av duplofigurer og svære knapper. Og, av og til, finner hun fram en gammel cd med Backstreet Boys og kjører rundt med åpne vinduer i Oslos gater bare for å «gjøre noe goofy for å leve livet mitt».

Men hun drar sjelden på byen. Hvorfor? Fordi der får du ikke karsk.

— Jeg drikker sjelden, men hvis jeg først skal, blir det karsk. Jeg mener, Irish coffee! Hva er det, liksom!?

Hun «har det helt nydelig» nå, sier hun, fordi hun er fri. Det skal plata også hete.

— «Hjemsøkt» er trist, men resten av plata som kommer til våren, er sterk. Den er mer party. Slik som sangen vi skal gi ut på Valentine?s Day i februar. Den går ut til alle som ikke har kjæreste, ironisk nok.


ALT SOM ER USUNT. Alt som er søtt. Hun planla matorgiene nøye. Fikk uvitende klapp på skuldra, «flenk te å et, ho Sandra», da hun under julemiddagen spiste fire middagsporsjoner i løpet av et kvarter.

Etterpå løy hun til mammaen sin om at hun hadde begynt å røyke og måtte ut for en sigg, heller det enn å si at hun hadde bulimi og måtte kaste opp.

— Det ble min type rus, mitt dop. Når du spiser, rømmer du. Jeg svelget problemene mine, og spylte dem ned etterpå.

Mobbingen på skolen ble etter hvert oppdaget, og rektor kalte inn til foreldremøte. Det hjalp ikke.

— Jeg vil heller få blåmerker og arr enn å ikke bli godtatt i en klasse. Sår gror. Du vet aldri når psykiske smerter vil forsvinne, eller komme tilbake og slå deg rett ned, slik som da jeg ble innlagt for to år siden.

Sandra lå på sykehuset fra januar til april 2008.

— Det var som å være på leirskole.

Psykologen og Sandra snakket mye sammen, og hun ble nødt til å trekke fram alt det vonde i stedet for å gjemme tankene bort i en skuff, for da, som Sandra sier, kan hele hylla velte.

— Jeg dealet med det... og tilga.


EGENTLIG VILLE IKKE Sandra fortelle hele verden om hvor vondt hun hadde det. Hun ville ikke snakke om all iskremen hun spiste så den skulle være enkel å kaste opp. Om den fraværende metthetsfølelsen og selvtilliten, og om alt fettet hun ønsket seg, «så du bare veit du ødelegger deg selv mest mulig».

— Fordi dette er så sårt og nært, men så fant vi ut at hvis noen jeg så opp til hadde fortalt om sykdommen mens jeg var syk, hadde jeg takket dem.

Sandra forteller at enkelte i norsk presse har visst om sykdommen lenge.

— Jeg kunne fått betalt ei gjennomsnittlig årslønn for historien. Men jeg hadde ikke intensjoner om å tjene penger på sykdommen min. «God kveld, Norge» ga ingen penger.

— Men de spanderte tur til Bali?

— Ja, for å få fine tv-bilder.

Sandra mener at hun etter Idol-deltakelsen ble kastet ut i en bransje hun som sekstenåring ikke kjente spillereglene til.

— Jeg var veldig naiv, og jeg har blitt utnyttet. I starten ante jeg ikke hvor mange prosent jeg hadde krav på, så veldig få prosenter av konserter og platesalg gikk til meg.

Hun vil ikke si hvem som står bak.

— Hvor mye skylder folk deg?

— Mye. Jeg ville nok vært veldig mye rikere i dag.

Hennes nye manager sier han «etterforsker saken grundig». Men Sandra selv sier hun ikke vurderer søksmål.

— Nei, det var bare jeg som var dum og uvitende. Jeg skrev ingen kontrakt, og stolte blindt på dem rundt meg.

— Skal ikke folk rundt deg passe på at nettopp slikt ikke skjer?

— Jo, men når de som skal passe på meg, er de samme folka som lurer meg,da...

Hun heiser på skuldrene. Tilbyr flere vafler.

Likevel mener hun Idol er det beste som har hendt henne.

— Idol reddet meg fra alt. Programmet reddet livet mitt, sier hun.


FOR DEN NYE SINGELEN «Hjemsøkt» ble hun skjenket terningkast 1 av VG.

— Jeg er klar over at jeg ikke blir sett på som en kredibel musikkartist. Jeg er ikke et undergrunns rockeband som har holdt på i 13 år, jeg lager med vilje enkel popmusikk. Jeg er en popartist med blondt hår som sang crappy på Idol. Jeg er bare ei jente gjør så godt hun kan, og singelen min havnet faktisk som nummer to på iTunes, det er ... det er så rart! Men så fantastisk, sier hun og fjerner en tåre i øyekroken. Hun gjør faktisk det.

Sandra tok opp norskfag og leste alt om Ibsen for å lage bedre tekster, og hun var den første norske jenta til å synge norsk rappop.

— Jeg avskriver ikke utlandet selv om sangene mine er på norsk. Jeg kommer til å flytte til USA og se hva som skjer.Men akkurat nå er det finere at folk for står hva som blir sagt, selv om det lettere høres teit ut. Det eneste som rimer på norsk er jo meg, deg, seg og lei.

Da Sandra besøkte New York for noen uker siden, sa hun for første gang i sitt liv ja til en date. Hun bruker ikke gjøre det, fordi hun «blir bare sammen med venner eller dem jeg jobber med». Likevel har hun alltid hatt kjæreste.

— Jeg våknet klokka fem om natta, og hadde bare et par dollar i kontanter. Jeg lette desperat etter mat, og på en kafeteria kom en dritkjekk gutt og spanderte doughnuts og kaffe på meg. Vi har fortsatt kontakt over Skype!

— Har du tenkt å invitere ham hit?

— Nei, jeg ikke interessert i å tenke på en kar om kveldene akkurat nå. Jeg orker ikke noe stress. Nå er det bare meg, og som «kjærestejente» har det vært lettere å bli singel enn jeg trodde. Jeg har jo vært med noen de siste sju åra og har aldri hatt tilfeldig sex, jeg har vært kjedelig på det planet.


I TIDLIGERE INTERVJUER har Sandra sagt: «Nå, er jeg lykkelig.» «Nå! Nå har jeg det bra.» Hver gang har hun prøvd å overbevise seg selv. Men denne gangen er det helt sant. Sier hun.

— Denne smellen har forandret meg enormt, jeg er rolig og trygg og klar for flere utfordringer.

— Hvordan har du greid å holde ut så lenge?

— Jeg er en fighter. Jeg gir aldri opp, slik har det alltid vært.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!