HAN KJENTE EN BOT. Hun hette Anna, og Anna hette hun.

Hun var en monsterhit, som ble bare enda større da svenske Jonas Altberg (25), bedre kjent som Basshunter, to år seinere tok henne med seg ut på det internasjonale markedet under tittelen «Now You're Gonna», hanka inn Aylar Lie på videosida, og slapp stormen løs på et sjanseløst britisk publikum.

Nå, et lite år seinere, sitter han i en hotellobby i Oslo og synger, av alle ting, melodisk trance, som jo egentlig ikke er spesielt melodisk, særlig ikke når autotuneren ligger igjen hjemme.

— Den har jævla bra potensial, denne låta, men produksjonen er ennå litt for myk.

- Det skal være litt mer «You make me wanna» — og her begynner han å kaste hendene i været, dessverre uten glowsticks — BAM BAM BAM. Det skal kjennes ut som et slag i trynet. Akkurat nå er det for pysete, litt for owowow, når det skulle vært mer, typ, POW POW POW.


DETTE ER EN AV LÅTENE som aldri klarte karre seg inn på hans nye album, «Bass Generation», som slippes mandag.

— Jeg kan med hånden på hjertet si at denne platen er min masterpiece. Jeg er sykt fornøyd med alt. Og det skjer ikke ofte. Saken er, jeg er veldig selvkritisk, og alle produksjonene, helt siden «Boten Anna», har vært gjort på no time. Jeg har hatt ... typ, tre-fire uker til å skrive og produsere en hel plate, mens jeg med dette albumet sa jeg ville ha to måneder i studio.

Han kikker ned på laptopen sin, som mest ser ut som et sammenleggbart romskip.

— Og hva skulle de liksom gjøre — si nei?


MAN KAN MENE MYE om Basshunters musikk. Man kan også misforstå mye. De aller fleste trodde lenge at Anna var en båt. Mange roter også med navnet, og uttaler bass som i fisken (havabbor, red.anm.)

— Ikke at det plager meg, men jeg er ikke fisker. Jeg er bassjeger.

Det til side: Jonas kjenner igjen en melodi når den står der på døra og vil inn. Hvis musikk er matematikk, går likningen som regel opp.

— Men hvis jeg setter meg ned og tenker at «nå skal jeg gjøre en jævla bra melodi» — ja, ikke at det blir en spesielt dårlig melodi, da, men det blir jo heller ikke noe spesielt mer med den — da funker det
ikke.


MED SEG I VIDEOEN til den nye singelen «Every Morning» har han også Aylar Lie, hvis lepper han en gang beskrev som «bomull dekket av silke».

— Så hvor nært står dere hverandre?

— Vi har det hyggelig, men omgås ikke mye privat. De gangene veiene våre krysses er når vi lager video, eller kanskje gjør intervjuer sammen i London. Da går vi gjerne ut og tar noen drinker, og ellers sender vi litt sms-bilder iblant — prøver å holde kontakten.

- Men bare som goda polare.


300 DAGER I ÅRET er han på reise. Hvilket gjør det vanskelig å få til noe som varer over lengre tid, sånn rent kjærestemessig.

— Jeg tror jeg er et forholdsmenneske. Jeg vil ha noe fast, men livet mitt akkurat nå tillater ikke det. Men bare fordi jeg ikke er i noe forhold betyr ikke det at jeg lever i noe jævla sølibat, om du forstår.

— Joda.

— Jeg er ingen munk. Det fins en saying i denne bransjen — man sier «første året leker man av seg, andre året tar man det som det kommer, og tredje året bryr man seg ikke». Og om jeg er på gig, så treffer jeg ingen. Det er så mange som henger med groupies, men jeg fikser det ikke — det kjennes så jævla uekte, liksom.

— Du tenker ikke at du har ofra for mye sånn sett?

— Nei, jeg kan jo alltids flytte hjem til Sverige og slå meg ned der hvis jeg vil det. Jeg elsker livet jeg har nå, og anser meg som et av de heldigste menneskene i denne verden. Jeg forsøkte å få meg en jobb etter gymnaset, men fikk ingenting, og nå er hobbyen min blitt jobben min i stedet, og drømmen til virkelighet. Så hvis jeg noen gang klager, tilføyer han:

- Please kick my fucking ass.

---

Denne saken er publisert i dagens FREDAG

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!