Lisa Marie Presley skriver om eks-mannens død.
- Jeg er knust.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
MICHAEL JACKSON OG LISA MARIE PRESLEY: Bildet fra 1994 viser et tilsynelatende lykkelig par. Foto: SCANPIX/REUTERS/Mark Cardwell
(Dagbladet.no): Lisa Marie Presley la i kveld norsk tid ut et svært personlig blogginnlegg etter Michael Jacksons død. Bloggen har hun lagt ut på MySpace-siden sin, der hun snakker ut om følelsene hun sitter igjen med etter at eks-mannen har gått bort.
Presley og Jackson var gift en kort periode i 1994, og iløpet av den tiden skal Jackson uttrykt overfor sin daværende kone at han kom til å dø som faren hennes, Elvis Presley.
Vi har oversatt det åpenhjertige blogginnlegget:
«Han visste.
For mange år siden hadde Michael og jeg en dyp samtale om livet generelt. Jeg kan ikke huske hva samtaleemnet dreide seg om, men det kan ha vært snakk om min fars død. På et punkt i samtalen tok han en pause og stirret intenst på meg, før han med selvsikker stemme sa: «Jeg er redd jeg kommer til å ende opp som ham, den måten han gjorde».
Jeg prøvde straks å få ham bort fra tanken, men da løftet han bare på skuldrene og nikket med hodet på en måte som fortalte meg at det var noe han bare visste. Slik var det bare.
14 år senere sitter jeg her og ser på nyhetene. Ambulanser forlater hjemmet hans. De store portene. Folkemassen utenfor. Mediedekningen. Folkemassen utenfor sykehuset. Jeg funderer på dødsårsaken og hva som ledet opp til den. Når jeg tenker på alt dette, og den samtalen som vi hadde, treffer minnene meg. Og de ustoppelige tårene likeså.
En avslutning som forventet, av han, hans nærmeste og meg. Men jeg forventet ikke hvor vondt det ville gjøre når det skjedde.
Det er én person som jeg har sviktet, og den personen er nå på tur til rettsmedisineren i Los Angeles for å bli obdusert.
Jeg prøvde virkelig å løsrive meg og være likegyldig, men det er nå gått til helvete. Jeg er knust.
Jeg skal nå fortelle noe som jeg aldri har fortalt noen før. Men sannheten må fram, en gang for alle. Forholdet mellom Michael og meg var ikke «et spill for galleriet», slikt det ble framstilt i media. Det var et uvanlig forhold, ja, men vi var to personer som verken levde eller visste hva et normalt liv var, og vi fikk et spesielt bånd. Timingen var kanskje litt suspekt fra hans side (De giftet seg et år etter at pedofilanklagene ble rettet mot Jackson, journ.anm.), men jeg tror han elsket meg så mye det går an å elske et menneske, og jeg elsket ham tilbake.
Jeg hadde så lyst å redde ham. Redde han fra det som nå har skjedd og som var uunngåelig.
Familien hans og alle de nærmeste ville også redde ham, men de visste ikke hvordan. Dette var 14 år siden, og vi var alle bekymret for at dette kom til å skje allerede da.
Den gang, i forsøket på å redde ham, mistet jeg nesten meg selv.
Han var en utrolig dynamisk kraft og måtte ikke undervurderes.
Da han brukte denne energien på gode ting så var det bra, men da han brukte den til noe negativt så var det virkelig, virkelig ille.
Middelmådighet var noe Michael Jackson aldri ville forbindes med.
Jeg ble både syk og følelsesmessig utmattet i mitt forsøk på å redde ham fra hans egen selvdestruktivitet, og fra de vampyrene og blodiglene som han alltid klarte å tiltrekke seg.
Jeg visste at jeg var på dypt vann.
Jeg hadde barn å ta vare på, så jeg måtte ta en avgjørelse.
Den vanskeligste avgjørelsen jeg noen sinne har tatt, var da jeg gikk min vei og lot skjebnen ta ham.
Enda jeg elsket ham intenst og bare ville stoppe det eller reversere det på et vis.
Et par år etter skilsmissen var jeg besatt på tanken om hva jeg kunne gjort annerledes.
Så gikk denne besettelsen over i sinne.
Og etter hvert ble jeg likegyldig. Fram til nå.
Mens jeg sitter her, overveldet av sorg, refleksjon og forvirring, og funderer på hvor jeg sviktet mest, ser jeg på tv det eksakt samme hendelsesforløpet - steg for steg - som jeg bivånet den 16. august 1977 (Den dagen Elvis Presley døde, journ.anm.). Akkurat som Michael selv forutså. Jeg er sannelig, sannelig knust.
Alle negative tankene jeg har hatt om ham døde inni meg i det øyeblikket han døde.
Han var en fantastisk person, som jeg var veldig glad for å ha blitt såpass godt kjent med. Vi delte mange gode minner og år sammen.
Jeg håper virkelig han slipper all smerten, presset og forvirringen nå.
Han fortjener å være frigjort fra alt dét, og jeg håper at han er, eller kommer, til et bedre sted.
Jeg håper også at alle andre som føler at de har mislyktet med å hjelpe ham. også kan bli satt fri. Akkurat slik han forhåpentligvis er.
Verden er i sjokk, men han visste godt selv hvor skjebnen hans tok ham. Og han hadde rett.
Jeg trengte virkelig å få disse tingene ut av systemet. Tusen takk for at dere har lyttet.
~LMP»
Presley og Jackson var gift en kort periode i 1994, og iløpet av den tiden skal Jackson uttrykt overfor sin daværende kone at han kom til å dø som faren hennes, Elvis Presley.
Vi har oversatt det åpenhjertige blogginnlegget:
«Han visste.
For mange år siden hadde Michael og jeg en dyp samtale om livet generelt. Jeg kan ikke huske hva samtaleemnet dreide seg om, men det kan ha vært snakk om min fars død. På et punkt i samtalen tok han en pause og stirret intenst på meg, før han med selvsikker stemme sa: «Jeg er redd jeg kommer til å ende opp som ham, den måten han gjorde».
Jeg prøvde straks å få ham bort fra tanken, men da løftet han bare på skuldrene og nikket med hodet på en måte som fortalte meg at det var noe han bare visste. Slik var det bare.
14 år senere sitter jeg her og ser på nyhetene. Ambulanser forlater hjemmet hans. De store portene. Folkemassen utenfor. Mediedekningen. Folkemassen utenfor sykehuset. Jeg funderer på dødsårsaken og hva som ledet opp til den. Når jeg tenker på alt dette, og den samtalen som vi hadde, treffer minnene meg. Og de ustoppelige tårene likeså.
En avslutning som forventet, av han, hans nærmeste og meg. Men jeg forventet ikke hvor vondt det ville gjøre når det skjedde.
Det er én person som jeg har sviktet, og den personen er nå på tur til rettsmedisineren i Los Angeles for å bli obdusert.
Jeg prøvde virkelig å løsrive meg og være likegyldig, men det er nå gått til helvete. Jeg er knust.
Jeg skal nå fortelle noe som jeg aldri har fortalt noen før. Men sannheten må fram, en gang for alle. Forholdet mellom Michael og meg var ikke «et spill for galleriet», slikt det ble framstilt i media. Det var et uvanlig forhold, ja, men vi var to personer som verken levde eller visste hva et normalt liv var, og vi fikk et spesielt bånd. Timingen var kanskje litt suspekt fra hans side (De giftet seg et år etter at pedofilanklagene ble rettet mot Jackson, journ.anm.), men jeg tror han elsket meg så mye det går an å elske et menneske, og jeg elsket ham tilbake.
Jeg hadde så lyst å redde ham. Redde han fra det som nå har skjedd og som var uunngåelig.
Familien hans og alle de nærmeste ville også redde ham, men de visste ikke hvordan. Dette var 14 år siden, og vi var alle bekymret for at dette kom til å skje allerede da.
Den gang, i forsøket på å redde ham, mistet jeg nesten meg selv.
Han var en utrolig dynamisk kraft og måtte ikke undervurderes.
Da han brukte denne energien på gode ting så var det bra, men da han brukte den til noe negativt så var det virkelig, virkelig ille.
Middelmådighet var noe Michael Jackson aldri ville forbindes med.
Jeg ble både syk og følelsesmessig utmattet i mitt forsøk på å redde ham fra hans egen selvdestruktivitet, og fra de vampyrene og blodiglene som han alltid klarte å tiltrekke seg.
Jeg visste at jeg var på dypt vann.
Jeg hadde barn å ta vare på, så jeg måtte ta en avgjørelse.
Den vanskeligste avgjørelsen jeg noen sinne har tatt, var da jeg gikk min vei og lot skjebnen ta ham.
Enda jeg elsket ham intenst og bare ville stoppe det eller reversere det på et vis.
Et par år etter skilsmissen var jeg besatt på tanken om hva jeg kunne gjort annerledes.
Så gikk denne besettelsen over i sinne.
Og etter hvert ble jeg likegyldig. Fram til nå.
Mens jeg sitter her, overveldet av sorg, refleksjon og forvirring, og funderer på hvor jeg sviktet mest, ser jeg på tv det eksakt samme hendelsesforløpet - steg for steg - som jeg bivånet den 16. august 1977 (Den dagen Elvis Presley døde, journ.anm.). Akkurat som Michael selv forutså. Jeg er sannelig, sannelig knust.
Alle negative tankene jeg har hatt om ham døde inni meg i det øyeblikket han døde.
Han var en fantastisk person, som jeg var veldig glad for å ha blitt såpass godt kjent med. Vi delte mange gode minner og år sammen.
Jeg håper virkelig han slipper all smerten, presset og forvirringen nå.
Han fortjener å være frigjort fra alt dét, og jeg håper at han er, eller kommer, til et bedre sted.
Jeg håper også at alle andre som føler at de har mislyktet med å hjelpe ham. også kan bli satt fri. Akkurat slik han forhåpentligvis er.
Verden er i sjokk, men han visste godt selv hvor skjebnen hans tok ham. Og han hadde rett.
Jeg trengte virkelig å få disse tingene ut av systemet. Tusen takk for at dere har lyttet.
~LMP»
Gikk du glipp av denne?
Petter Stordalens hovedkontor forvandlet til en låve
- Trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at det blir muligheter for å hoppe i høyet. Les mer
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen