I begynnelsen skjønte hun ingenting — hun datt jo bare rett ned.

Nå, derimot, to måneder før hun skal dingle 30 meter over Fryajuvet i Gudbrandsdalen, begynner det å ligne noe. Ikke sånn at det går av seg selv, akkurat, men etter et par treningsøkter i stofflianene som henger ned fra taket i Idrettsbygget på Dragvoll utenfor Trondheim, er hun i alle fall i stand til å legge et par meter med luft mellom seg og gulvet under.

Så jo, det går framover. Og dessuten, som instruktøren hennes, Julie Grønnesby Heir, etter at Gunnhild Sundli (23) har sluppet seg ned på bakken med et halvt stønnende «Æ ska klar alt med én gang, sch», sier:

— Det viktigste er jo uansett at du har viljen.

Kanskje var det dette, kombinert med varierende grad av fryktløshet, selvprestisje og litt iboende galskap, eller som Gunnhild selv sier det — «man må jo nesten prøve ut nye måter å være over bakken på» — som slo inn da koreograf Hallgrim Hansegård i dansekompaniet FRIKAR — de ja — ringte og ønsket seg henne til sitt nyeste prosjekt, «TidarÅ». En nysirkusforestilling, som vil finne sted i nevnte Fryajuvet i begynnelsen av august, og bestå av noe sang — og veldig mye akrobatisk samtidsdans.

— Det første jeg tenkte da var «Så hvorfor i alle dager ringer du meg?». Men det som kom ut av munnen var selvfølgelig «ja».

Hvor ble det av henne? Hvor har hun vært siden den desemberkvelden på Rockefeller for tre og et halvt år siden, da Gåte spilte sammen for siste gang, kvelden da eventyret tok slutt? Svar: Hun står fortsatt på scenen, men nå på Trøndelag Teater, hvor hun har hatt roller i Ibsens «Vildanden», og til høsten blant annet i «Tyskertøs» og Ludvig Holbergs «Den Stundesløse» . I tillegg tar hun diverse roller på sommerstid, som i nevnte nysirkusforestilling, og i Svein Tindbergs «Som skrevet står», som har premiere i Moster kirke i Bømlo i kveld. Kort sagt, kalenderen er full til langt ut i neste år.

— Jeg har liksom vært vant til å tenke at fri, det er noe jeg bare har fordi det ikke er noen som har lyst til å bruke meg. Du kan vel si jeg er litt yrkesskada etter alle disse åra.

Det betyr ikke at hun sier ja til absolutt alt. Av og til kommer det folk bort og skal ha henne til å låne bort stemmen sin til den nye plata deres eller et annet vagt prosjekt. Og det første de spør om er nesten uten unntak «korr my pæng ska du ha?».

— Men herregud, jeg ville jo ikke tatt imot en million engang, om jeg ikke kunne stå inne for resultatet. Litt stolthet skal man jo ha oppi det hele.

Gunnhild Sundli vokste liksom opp sammen med oss, i alles påsyn. Og har betalt skatt siden hun var 14. Hun ble, kan det virke som, veldig tidlig voksen.

— For tidlig?

— Det er jo helt klart ikke bra å ha puberteten din på en scene, i en periode av livet hvor du fortsatt prøver å finne ut hvem du er. Så mitt opprør består på en måte nå i gjøre det alle andre gjør. Helt normale ting. Det viktigste har blitt å ha det godt med meg selv og de rundt meg som betyr mest. Familie, kjæreste. Sånne ting.

— Er det behagelig å slippe all oppmerksomheten?

— Det er jo behagelig å være litt mindre framtredende. På den annen side er det jo flere sider av dette. Jeg liker veldig godt å stå foran et publikum, liker at det skjer mye. Å, nå må jeg prøve å si noe smart ... Altså, det er jo ikke en drivkraft i seg selv å være kjent. Men det at du er kjent, det igjen avler fram andre ting, andre erfaringer, andre jobber. Og det er bra.

Gunnhild var 15 da Gåte brøt vannflaten. I løpet av de neste fire åra spilte hun mer enn 350 konserter i inn- og utland, vant Spellemannspris som Årets nykommer i 2002, og solgte i overkant av hundre tusen album. Og var innimellom så sliten at hun kunne sovnet stående.

— Å gå på skole og samtidig spille i Gåte ... Det var en konstant mangel på søvn, en følelse av å konstant være på etterskudd. Rett og slett forferdelig slitsomt.

— Betyr det at du ikke savner å være rikshulder?

— Nei, jeg veit jo ikke det. Én gang rikshulder, alltid rikshulder. Hun ler.

— Å stå der midt oppi all lyden, og liksom kjenne trøkket fra bandet og energien mellom deg og publikum... det hadde noe veldig erotisk over seg. Hele det spillet, hele den huldregreia, du prøvde bare å slippe alle hemningene og la det stå til.

— Det høres nesten seksuelt ut?

— Kanskje litt det også. Men... nei, erotisk høres jo mye finere ut, da. Og så klart, det var jo dager man tenkte mer at «nå skal jeg på jobb».

— Hender det at du angrer på at du sa stopp?

— Nei, jeg slutta akkurat da jeg skulle. Jeg var så lei at jeg holdt på å spy.

Én ting angrer hun likevel litt på. Nemlig at hun ikke skrev mer turnédagbok. Det er fryktelig mye hun ikke lenger husker, og steder og konserter har på en måte glidd over i hverandre. På den andre siden er hjelpen aldri langt unna: Gunnhilds mamma har tatt vare på alt av avisutklipp, limt inn i store, sirlig nummererte bøker som står i barndomshjemmet i Orkdal, og Gunnhild «blir ikke overraska
om de er 30 i tallet».

— Hva var det med Gåte? Hvorfor slo dere så godt an?

— Det har vel med flaks å gjøre, og litt med timing. Folk syntes vi var spennende, fordi vi var fem komplett forskjellige personligheter. Og så ga vi totalt blaffen i janteloven. Jeg visste liksom aldri hva det var.

— Aldri?

— Nei, og det gjorde ting vanskelig. Jeg kunne komme inn i et rom, og ikke forstå hvorfor jeg fikk så dårlige vibber. Det tok veldig lang tid å erkjenne at jeg ikke kan gå overens med alle.

— Hvordan takla du oppmerksomheten fra guttene i publikum?

— Ikke veldig bra, egentlig. Jeg var bestandig den første som var tilbake på hotellrommet etter konserten.

Tilbake til mulighetene. Det fins muligheter Gunnhild kan velge å bruke. Eller ikke bruke. Og det er her den andre siden kommer inn i bildet igjen.

— Greia med Gåte var at vi ble kjent fordi vi hadde noe helt eget. Det må gjelde meg også. Jeg kan ikke bare ta opp plass fordi jeg har muligheten til det. Jeg må ha noe å komme med. At jeg ble kjendis — selv om jeg egentlig ikke klarer det ordet — gjør jo at jeg nå sitter med veldig mange muligheter.

— Apropos dét. Er det noen som helst mulighet for at Gåte vil gjenforenes? Eller for å si det på en annen måte: Er det noe vi kan gjøre?

— Haha, jeg kan jo bare snakke for meg selv, men altså ... Si at vi får inn ... æsj, nå høres jeg sikkert skikkelig blærete ut, men okei, si at vi får inn ti tusen underskrifter, da. Da hadde jeg gått for det. Og det ville hjulpet på for de andre i bandet også, sier hun. Og så smiler hun, på den måten bare folk som vet at de tross alt har gjort et riktig valg gjør.

— Men hvis det ikke skjer igjen, så er det jo helt greit, det også.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!