TØNSBERG (Dagbladet): —Det tok 45 år, sier Jahn Teigen og kikker ut av vinduet i Oseberg Kulturhus over mot det som nå offisielt heter «Jahn Teigens plass».

—45 år fra jeg for første gang så Dizzie Tunes på scenen rett der borte, og der og da bare skjønte at «det der er meg! Det er dit jeg skal, jeg må bli dem!» Nå skal jeg endelig få mitt eget show — en egen forestilling — i Tønsberg. Og skal jeg si deg noe rart? Scenen her i kulturhuset står nøyaktig på det stedet der jeg for første gang gikk alene inn på bussen med gitar og koffert for å dra på min første turné, til bestemor på Hvasser. Det er 50 år siden....

Leonardo
27. september fyller Jahn Teigen 60 år, men forskjelvene er allerede i gang. Det kraftigste inntrer 3. juli, med den første av åtte «Jahn Teigen fra Tønsberg»-forestillinger i selve sommershowbyen. Det handler om en halvannen times biografisk-musikalsk reise gjennom de siste 50 åra av jubilantens liv.

—Til bare fire kroner minuttet. Mye billigere enn sånne innringingsgreier og attpåtil får folk et levende show, sier Teigen, som rappet tittelen fra Leonardo da Vinci — Leonardo fra Vinci.

—Vi snakker ikke om et vanlig sommershow med bare gøy og moro, presiserer han. —?Når jeg først skal gjennom 40-50 år på denne måten, må jeg ta med noe av grublingen og det mørke også. Og ikke bare hitlåtene, det finnes andre også, som vekker minner. Det blir som å bla i bilder.

—Hvordan skal du fortelle Anita Skorgan-kapitlet, som vel er både lyst og mørkt?

—Det kan sammenfattes i setningen «Jeg har vært gift, jeg.» Pluss at Anita fortsatt er min beste venn og at vi har den flotte datteren vår, Sara, sammen. For meg er det egentlig en enkel sak, jeg får styrke og energi av at vi har fått til skilsmissehistorien vår så bra. Det har ikke gått av seg selv, men Anita er et fantastisk menneske, og så er vel kanskje jeg en cool fyr som skjønner at vi må gjøre så godt vi kan.

Redigerer livet
Kort tenkepause. Så:

—Når jeg hører meg selv si dette, hører jeg at det låter såkalt banalt. Men det er faktisk sånn det er.

Høsten 2006 flyttet Jahn Teigen fra Oslo til Klockaregården i Ingelstorp, Skåne. Der bor han alene med katta Tønsberg — «enøyd, redd for fugler og ville bo hos meg» — og har brukt den nyvunne roen til å redigere et liv og en karriere som til tider har hatt for høyt turtall til å kunne kalles kontrollert. Nå er grovarbeidet gjort.

—Om redigeringen har avdekket en rød tråd gjennom livet mitt? Ja, optimisten. Troen på at alt er mulig. Troen på at de egenskapene jeg nå engang har ville kunne virkeliggjøre drømmene mine — dét er den røde tråden, sier han og tilføyer: —?Og det at jeg er oppvokst med kristendommen såpass bra framført av faren min — på godt og vondt — at jeg har lært å ha respekt for alt og alle og forsøkt å opprettholde en slags moral som er god.

—Har du barnetroen i behold?

—Ja. Det er umulig for meg å forklare gud, men det er en styrke å ha noe å holde i. Det er vel derfor det funker for meg på en måte. Selv om det ikke er synlig, kan det godt hende at det er sant likevel.

—Hva med lysten til å få en ny livspartner, eventuelt gifte seg igjen? Er det noe du kjenner på?

—Det har skjedd. Men når jeg sitter der ute på landet med Tønsberg, er jeg også klar over at jeg har en fantastisk frihet som jeg trives med. Da tenker jeg: «Kan du ha det bedre enn nå? Nei.» Jeg mener, jeg er snart 60, Sara holder på med fotoutdannelsen og har det bra, Anita er min beste venn, Lage og Lie tar seg av karrieren, jeg har mange gode venner og folk jeg møter smiler og er bare vennlige — hvorfor skulle jeg prøve å utfordre dette?

Jeg kan, sant å si, ikke se for meg noen andre gå omkring i huset mitt nå. OK, kjærlighetens veier er uransakelige, så man vet jo aldri?... men jeg tror ikke jeg skal ha for mange nye koner og unger inn i Klockaregården. Det holder med det som er.

Pensjon
60 år — det er alderen der folk begynner å snakke høyt om AFP og pensjon. Skal Jahn Teigen pensjonere seg noen gang, eller i god showbizstil stå på til han stuper?

Saken er gjennomtenkt:

—Jeg liker å opptre, å framføre ting, men jeg ser ikke for meg en sånn «Jøss, se på han derre Teigen'a. Nå er?n 75 og enda synger'n og speller'n fortsatt, gitt»-greie. Jeg er ikke der.

—Du så ikke akkurat yngre ut bak den imponerende patriarkskjeggpryden som du bar inntil nylig?

—Skjegget var i anledning 100-årsjubileet for 1905 og det satt på i 400 dager. Jeg likte det, men har registrert at folk kommer bort til meg på gata her hjemme og takker meg for at jeg har tatt det bort. Nå, uten skjegg, tror folk i utlandet at jeg er Iggy Pop. De ber om autografen, og når jeg mumler at jeg er norsk, nikker de innforstått og spør diskret om de kan få ta et bilde av meg.

—Bildet som folk flest har av deg er av gjøgleren, sangeren, klovnen. Har det vært litt sårt at så mange tilsynelatende ikke har fått øye på de andre og mer tenksomme sidene av deg?

—Det kan være frustrerende. Men det er flere artister som blir frustrert fordi de ikke har et publikum, og jeg har hatt et publikum hele veien. Ja vel, så er jeg han gærningen, men når jeg møter folk, merker jeg at jeg liksom er jahnteigen i ett ord. Unge jenter kommer løpende og skal ha klem og autograf på trusa, tenåringer kan tekstene mine, på konserter ser jeg at folk får tårer i øynene av noen av låtene — jeg har et stort, fantastisk publikum og de er ikke der for å tulle med meg. Går jeg over brua der borte nå, kommer folk til å smile til meg — og du kan ikke be om mer enn det. Jeg er en heldig person.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!