Sovnet stille inn med familien rundt seg.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Fakta: Arne Joachim Bendiksen
•Født 19. oktober 1926 i Bergen.
•Norsk komponist, tekstforfatter, musiker, plateprodusent og artist. Nøt også stor suksess i Sverige og Danmark.
•Vant sin første slagerkonkurranse like etter krigen under pseudonymet Carsten Wold.
•Var kapellmester for Arnardo i 1951-52, og ble ikke lenge etter kåret til landets beste jazzartist i en leseravstemning.
•Erstattet Frederik Conradi i The Monn Keys i 1954. Begynte også som tekstforfatter på samme tid.
•Sologjennombruddet kom året etter, i 1955, med «Tømmer-John» og «Cowboy», som regnes for å være den første norske country og westerninnspillinga.
•Gjorde stor suksess samme år med singelen «Davy Crockett».
•I 1957 dannet Bendiksen og The Monn Keys egen label: «Triola».
•På slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet kom de kjente og kjære låtene på rekke og rad, som «Har du aldri vært ensom?» (1952), «Snømannen Kalle» (1957), «Den siste mohikaner» (1961) og «Pepino»«
•I 1962 ga han ut landeplagen «Jeg vil ha en blå ballong».
•Bendiksen og The Monn Keys var med i de populære filmene «Operasjon Løvsprett» (1962), «Operasjon Sjøsprøyt» (1964) samt NRK-seriene «Slagerparaden» og «Prospektkortet».
•Oppdaget Wenche Myhre i 1960, og arbeidet som hennes manager fram til 1965. Bendiksen skrev blant annet Myhres store hit «La meg være ung».
•Bendiksen lanserte en rekke norske band på markedet, som «Cool Cats», «Public Enemies» og «Flying Norwegians».
•Deltok i sin første Grand Prix i 1964. Totalt vant han fire. Vant videre gull under en internasjonal musikkonkurranse i Rio de Janeiro i 1968 med låta «I feel so strong» sunget av Kirsti Sparboe.
•I 1983 begynte han for alvor kampen for norske artistrettigheter i organisasjonen NOPA, og har vært primus motor i GramArt og Tekstforfatterforbundet.
•Har donert 35 000 masteropptak med norsk musikk til Nasjonalbiblioteket.
•Vant juryens hederspris under Spellemannsprisen i 1995 og fikk Gammeleng-prisen i 1992.
Kilder: Ballade.no, Wikipedia.no
•Norsk komponist, tekstforfatter, musiker, plateprodusent og artist. Nøt også stor suksess i Sverige og Danmark.
•Vant sin første slagerkonkurranse like etter krigen under pseudonymet Carsten Wold.
•Var kapellmester for Arnardo i 1951-52, og ble ikke lenge etter kåret til landets beste jazzartist i en leseravstemning.
•Erstattet Frederik Conradi i The Monn Keys i 1954. Begynte også som tekstforfatter på samme tid.
•Sologjennombruddet kom året etter, i 1955, med «Tømmer-John» og «Cowboy», som regnes for å være den første norske country og westerninnspillinga.
•Gjorde stor suksess samme år med singelen «Davy Crockett».
•I 1957 dannet Bendiksen og The Monn Keys egen label: «Triola».
•På slutten av 50-tallet og starten av 60-tallet kom de kjente og kjære låtene på rekke og rad, som «Har du aldri vært ensom?» (1952), «Snømannen Kalle» (1957), «Den siste mohikaner» (1961) og «Pepino»«
•I 1962 ga han ut landeplagen «Jeg vil ha en blå ballong».
•Bendiksen og The Monn Keys var med i de populære filmene «Operasjon Løvsprett» (1962), «Operasjon Sjøsprøyt» (1964) samt NRK-seriene «Slagerparaden» og «Prospektkortet».
•Oppdaget Wenche Myhre i 1960, og arbeidet som hennes manager fram til 1965. Bendiksen skrev blant annet Myhres store hit «La meg være ung».
•Bendiksen lanserte en rekke norske band på markedet, som «Cool Cats», «Public Enemies» og «Flying Norwegians».
•Deltok i sin første Grand Prix i 1964. Totalt vant han fire. Vant videre gull under en internasjonal musikkonkurranse i Rio de Janeiro i 1968 med låta «I feel so strong» sunget av Kirsti Sparboe.
•I 1983 begynte han for alvor kampen for norske artistrettigheter i organisasjonen NOPA, og har vært primus motor i GramArt og Tekstforfatterforbundet.
•Har donert 35 000 masteropptak med norsk musikk til Nasjonalbiblioteket.
•Vant juryens hederspris under Spellemannsprisen i 1995 og fikk Gammeleng-prisen i 1992.
Kilder: Ballade.no, Wikipedia.no
(Dagbladet.no): Komponist, tekstforfatter, musiker og artist Arne Bendiksen døde i går kveld, 82 år gammel.
Bendiksen, som over lengre tid har slitt med hjerteproblemer, sovnet inn i sykehussengen etter kort tids leie.
- Det er trist. Det var hjertet som ga opp, sier sønnen Tore Bendiksen til Dagbladet.no.
Den folkekjære kulturpersonligheten ble innlagt på sykehuset sist søndag, og døde av hjertesvikt i går kveld klokka kvart på elleve.
- Det kom brått på og vi rakk aldri å ta adjø. Men det fine er at han sovnet stille inn, med familien tilstede. Det var ikke et langt sykeleie med lidelser, sier sønnen.
Sto på til det siste
I over 50 år har Arne Bendiksen vært i kulturens tjeneste. Gjennom sitt arbeid har han blant annet vunnet fire Melodi Grand Prix som opphavsmann og fått Spellemannsprisens hederspris.
Han sto på helt til det siste, og gikk ned med flagget til topps, sier familien til Dagbladet.no.
- Han arbeidet på, trass hjerteproblemene. I neste uke skulle han egentlig på flere underholdningsoppdrag. Ikke fordi han måtte, men fordi han ville. Han gjorde det for å ha det moro. Pappa hadde en usannsynlig kapasitet.
Og Arne Bendiksen lot seg ikke stoppe av alvorlig hjertesykdom eller innleggelse. Han fokuserte på jobben fra sykesenga, sier sønnen, som beskriver faren som en «ukuelig optimist» som regnet med at han snart ville være oppe og gå.
- Mens han lå på sykehuset så var det ikke så mye han sa, men han var veldig opptatt av å jobbe videre. Han var innmari lei seg for å ringe rundt avlyse avtaler, sier sønnen.
- Legene sa til ham: «Du er fryktelig syk». Men det var han ikke interessert i. Han ville vite om det gikk an å bytte ut hjerteklaffen, og trodde at han bare skulle være på sykehuset en kort stund. Det slo ham aldri at han kunne dø. Det var en fjern tanke, sier sønnen.
Ukjente sider
På 50- og 60-tallet fikk Arne Bendiksen en enorm innflytelse på norsk populærmusikk, både som soloartist og som medlem av gruppa The Monn Keys. Blant annet står han for kjente slagere og landeplager som «Jeg vil ha en blå ballong» og «Davy Crockett».
Men han hadde en rekke sider som ikke kom så godt fram i rampelyset - sider som var best kjent for hans nærmeste, sier sønnen.
- Pappa hadde en del mer ukjente sider. Han hadde et ekstremt godt humør, det var alltid en fleip og morsom slengbemerkning på lur. Han var veldig positiv, og til og med på slutten så spøkte han med sykehuspersonalet, sier sønnen.
- Mange tror at han var opptatt av å gjøre ting for seg selv. Men slik var det ikke - han gjorde alt for lite for seg selv. Om noen spurte ham om hjelp så kastet han fra seg det han hadde i hendene. Han ville gått på glødende kull for å hjelpe andre.
Tore Bendiksen beskriver sin far som svært utadvent, men likevel sjenert og dårlig på småprat - han var mest praktisk og konkret anlagt.
- Han ble glassaktig i blikket dersom du pratet om været. Om noen stoppet ham på gata så syntes han det var hyggelig, men han var ikke flink til å takle slike situasjoner. Han ble sjenert. Han hadde mange fasetter, sier Tore Bendiksen.
Kjempet for artister
Om den kulturelle betydningen til Arne Bendiksen drar sønnen særlig fram arbeidet han drev de siste 25 åra, som forkjemper for artisters rettigheter gjennom organisasjonene Nopa, Gramart og Tekstforfatterforbundet.
- Han bet seg fast i bordkanten og var ikke redd for å si ifra. Han ga seg aldri og var uredd. Han var ikke redd for å få fiender, men samtidig så skjønte han aldri hvorfor han fikk dem, sier sønnen.
Arne Bendiksen sørget også for å lansere en rekke andre norske artister, som for eksempel Wenche Myhre og Kirsti Sparboe.
- Arven etter ham er enorm. Han etterlater seg vanvittige mengder ting som han har laget, produsert og lansert. Han kjøpte opp og lanserte kataloger som ellers ville havnet i søpla, sier Tore Bendiksen til Dagbladet.no.
Bendiksen, som over lengre tid har slitt med hjerteproblemer, sovnet inn i sykehussengen etter kort tids leie.
- Det er trist. Det var hjertet som ga opp, sier sønnen Tore Bendiksen til Dagbladet.no.
Den folkekjære kulturpersonligheten ble innlagt på sykehuset sist søndag, og døde av hjertesvikt i går kveld klokka kvart på elleve.
- Det kom brått på og vi rakk aldri å ta adjø. Men det fine er at han sovnet stille inn, med familien tilstede. Det var ikke et langt sykeleie med lidelser, sier sønnen.
Sto på til det siste
I over 50 år har Arne Bendiksen vært i kulturens tjeneste. Gjennom sitt arbeid har han blant annet vunnet fire Melodi Grand Prix som opphavsmann og fått Spellemannsprisens hederspris.
Han sto på helt til det siste, og gikk ned med flagget til topps, sier familien til Dagbladet.no.
- Han arbeidet på, trass hjerteproblemene. I neste uke skulle han egentlig på flere underholdningsoppdrag. Ikke fordi han måtte, men fordi han ville. Han gjorde det for å ha det moro. Pappa hadde en usannsynlig kapasitet.
Og Arne Bendiksen lot seg ikke stoppe av alvorlig hjertesykdom eller innleggelse. Han fokuserte på jobben fra sykesenga, sier sønnen, som beskriver faren som en «ukuelig optimist» som regnet med at han snart ville være oppe og gå.
- Mens han lå på sykehuset så var det ikke så mye han sa, men han var veldig opptatt av å jobbe videre. Han var innmari lei seg for å ringe rundt avlyse avtaler, sier sønnen.
- Legene sa til ham: «Du er fryktelig syk». Men det var han ikke interessert i. Han ville vite om det gikk an å bytte ut hjerteklaffen, og trodde at han bare skulle være på sykehuset en kort stund. Det slo ham aldri at han kunne dø. Det var en fjern tanke, sier sønnen.
Ukjente sider
På 50- og 60-tallet fikk Arne Bendiksen en enorm innflytelse på norsk populærmusikk, både som soloartist og som medlem av gruppa The Monn Keys. Blant annet står han for kjente slagere og landeplager som «Jeg vil ha en blå ballong» og «Davy Crockett».
Men han hadde en rekke sider som ikke kom så godt fram i rampelyset - sider som var best kjent for hans nærmeste, sier sønnen.
- Pappa hadde en del mer ukjente sider. Han hadde et ekstremt godt humør, det var alltid en fleip og morsom slengbemerkning på lur. Han var veldig positiv, og til og med på slutten så spøkte han med sykehuspersonalet, sier sønnen.
- Mange tror at han var opptatt av å gjøre ting for seg selv. Men slik var det ikke - han gjorde alt for lite for seg selv. Om noen spurte ham om hjelp så kastet han fra seg det han hadde i hendene. Han ville gått på glødende kull for å hjelpe andre.
Tore Bendiksen beskriver sin far som svært utadvent, men likevel sjenert og dårlig på småprat - han var mest praktisk og konkret anlagt.
- Han ble glassaktig i blikket dersom du pratet om været. Om noen stoppet ham på gata så syntes han det var hyggelig, men han var ikke flink til å takle slike situasjoner. Han ble sjenert. Han hadde mange fasetter, sier Tore Bendiksen.
Kjempet for artister
Om den kulturelle betydningen til Arne Bendiksen drar sønnen særlig fram arbeidet han drev de siste 25 åra, som forkjemper for artisters rettigheter gjennom organisasjonene Nopa, Gramart og Tekstforfatterforbundet.
- Han bet seg fast i bordkanten og var ikke redd for å si ifra. Han ga seg aldri og var uredd. Han var ikke redd for å få fiender, men samtidig så skjønte han aldri hvorfor han fikk dem, sier sønnen.
Arne Bendiksen sørget også for å lansere en rekke andre norske artister, som for eksempel Wenche Myhre og Kirsti Sparboe.
- Arven etter ham er enorm. Han etterlater seg vanvittige mengder ting som han har laget, produsert og lansert. Han kjøpte opp og lanserte kataloger som ellers ville havnet i søpla, sier Tore Bendiksen til Dagbladet.no.
Gikk du glipp av denne?
Glemte å takke kjæresten
Line Nelvik (29) fikk panikk etter å ha blitt «Årets tv-navn». Les mer
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen