Mens «reality» går ut på å lage en kunstig virkelighet med mennesker som forsøksdyr, forsøker «dokusåpen» å skildre menneskers virkelige liv. Derfor kan det være lettere å «empatisere» med folk i sistnevnte sjanger. Jeg nevner dette fordi vi sjelden tenker at våre folkekjære glamourmodeller lever i den virkelige verden. Holdningen er at de befolker et retusjert univers av herreblader, musikkvideoer og motorstevner — og har sniffet litt for mye hårblekemiddel til å skjønne at de byr seg fram som sexleketøy for siklende harrygutter.

Sjenert
Men dokusåpen «Glamourjentene» dokumenterer ikke først og fremst såpeinnsmurte bikinikropper på bilpanser. I stedet får vi en til dels lavmælt skildring av jentenes hverdagsliv, med både bevegende og lattervekkende øyeblikk — der det iblant er vanskelig å skille det patetiske fra det rørende.

Hovedgevinsten er at serien gir et visst innblikk i hvordan jentene tenker og hvorfor de har valgt å forsøke seg på denne karriereveien.

Kine Charlotte har slitt med spiseforstyrrelser siden ungdomsskolen og den jordnære faren skjønner ikke hvorfor hans sjenerte datter ønsker å eksponere seg på dette intense viset. Eileen, som til daglig er frisør, driver med akrylmaling på fritida — det er bedre enn å se på tv, mener hun.

Dårlige tider
Er det riktig å menneskeliggjøre glamourmodeller? Bidrar ikke det til alminneliggjøring og dermed økt sexfiksering og sementering av kjønnsroller? Sikkert, men det blir noe puslete å angripe en liten serie som dette når halve kongeriket for lenge siden har vent seg til glamourfrøkner som koseprater med Skavlan.

Til slutt må det nevnes at frøken Rask, i likhet med sine kolleger Aylar og Lena Alexandra, har besluttet å legge modellbyrået på hylla, ved siden av puppene. Finanskrisa, vettu. Tenkte det burde nevnes, før du har sett alle åtte episodene.

NY: Prøv vår nye kjendisquiz!