(Dagbladet.no): - Det har vært fryktelig tøft å se mor forsvinne på denne måten. Hun kjenner oss fremdeles igjen, men vi ser at hun glir langsomt bort fra oss. Det er en lang og vond sorgprosess, sier Anne-Cath. Vestlys eldste sønn, Jo Vestly, til Dagbladet.

Anne-Cath Vestly fikk diagnosen Alzheimer for litt over to år siden. Sønnen forsto tidlig at noe var galt, men sier det var tøft da diagnosen kom.

- Vi så tegnene for tre-fire år siden. Det begynte ganske uskyldig med at hun glemte hvor hun hadde lagt lommeboka og nøklene. Men så gjentok dette seg flere ganger daglig. Etter hvert fikk hun et uttrykk i ansiktet vi ikke kjente igjen. Da forsto vi at noe var galt, sier han.

Reagerte med raseri
Både Jo og hans bror, Håkon Vestly, forsøkte å overtale moren til å oppsøke lege. Men hun nektet å prate om at noe var galt med henne.

- Hun reagerte med et fryktelig raseri. Ingen fikk snakke høyt om at hun kunne ha Alzheimer. Selv etter at hun fikk diagnosen snakker vi ikke om det. Det er for vondt for henne, forteller han.

Da sønnen forsto at hun nektet å oppsøke hjelp, tok han selv kontakt med legen for å be om råd. Han følte at han sviktet henne ved å gå bak ryggen hennes.

- Jeg måtte gå bak ryggen hennes for å be om hjelp hos legen. Men vi så at hun ikke ville klare dette alene, og det var en vanskelig tid. Etter hvert ga hun etter, og ble med til legen. Det var han som forklarte henne at hun kunne være syk. Da fikk hun time på Ullevål sykehus hvor de testet henne for Alzheimer.

En stund etter at hun fikk diagnosen, mistet Anne-Cath. taleevnen. Hun utviklet afasi som en del av sykdommen. I dag prater hun ikke, men kommuniserer ved kroppsbevegelser, og små ordlyder.

Svarer ikke lenger
- Hun kan ikke svare oss når vi prater. Noen ganger forsøker hun å fortelle oss noe, og da må vi gjette oss fram til hva hun prøver å si. Selv om vi ikke kommuniserer, ser jeg at det er et menneske jeg kjenner godt der inne. Hun er positiv og har mange gleder i hverdagen, sier han.

Det første året etter at hun fikk diagnosen bodde Anne-Cath. hos sønnen og hans familie. Etter hvert ble hun så dårlig at hun måtte flytte til en bolig hvor hun kunne få hjelp døgnet rundt. I dag bor forfatteren på Bråta bo- og aktivitetssenter, og Jo besøker henne hver dag. Hun har fått en tilrettelagt bolig hvor hun får god hjelp av de ansatte.

- Sykdommen går sin gang, og den går langsomt. Dette er kanskje den viktigste tida vi har sammen. Det er viktig for henne at vi er der, og det er godt for oss å være sammen med henne.

Ville skrive flere bøker
I 2004 ga Anne-Cath. Vestly ut sin siste bok «Monrad og mormor i den store klubben». Sønnen forteller at det var så vidt hun klarte å fullføre boka på grunn av sykdommen.

- Hun klarte å fullføre boka fordi hun hadde så mange fantastiske hjelpere i Aschehoug forlag. Hun hadde bestemt seg for at hun skulle skrive manuset på data. Men hver gang hun satt seg ned for å jobbe med boka, glemte hun hvilke taster hun skulle bruke. Hun ble sint og frustrert, men vi var mange som dro prosjektet i land.

Det er få norske forfattere som har nådd så bredt som Anne-Cath. Vestly. Hun debuterte som forfatter med «Ole Aleksander Filibom-bom-bom» i 1953, og har til sammen skrevet 47 barnebøker og to selvbiografier. Ifølge sønnen drømte hun om å gi ut flere bøker, og han tror raseriet hennes i denne tida skyltes at hun forsto at hun var i ferd med å miste evnen til å skrive.

- Mor var et arbeidsjern. Skrivingen var store deler av livet hennes, og nå mistet hun den evnen. Hun hadde planer om å skrive mange bøker i åra framover, men forsto etter hvert at det ikke ville skje. Det var en stor sorgprosess for henne også.

I går kveld deltok han på festforestillingen «Gode minner», som arrangeres av Backstage Management, Nasjonalforeningen for folkehelsen og Dinamo Story. Forestillingen fokuserte på situasjonen for personer med Alzheimer og deres pårørende.

Ønsker å være åpen
Jo Vestly mener det er viktig å snakke åpent om sykdommen.

- Det er helt avgjørende at vi kan snakke om dette. Da er det enklere både for oss og de rundt oss å takle sykdommen til mor, sier han.