KONSERTER: Ståle Stiil fikk holde konserter rundt i Norge, og han opptrådte på Heia Norge på NRK.
Foto: Privat

«Husker du?» er en serie artikler på Dagbladet.no om kjente fjes som har forsvunnet fra mediebildet. Lurer du på hvor en person har blitt av? Diskutér nederst på siden, eller send mail til 2400@dagbladet.no.

(Dagbladet.no): - Navnet mitt kom egentlig veldig naturlig. Ståle ble til stål, steel på engelsk. Også gjorde vi det litt mer stilig ved å bytte ut e-ene med to i-er.

Som tolvåring debuterte han med plata «Yo!», som kom ut i 1992. Albumet var det første norskspråklige rap-albumet. og han solgt til dobbel platina.

- Plateselskapet hadde ikke fått med seg at det skulle være «Stiil» med to i-er, så på det første opplaget sto det «Ståle Steel», ler han.

Ståle Gerhardsen (28) har en mamma som fortsatt er stolt over det sønnen presterte for 16 år siden. Det var Nina Eriksen, og hans tidligere stefar Morten «Morty Black» Skaget, også kjent fra TNT og Sambandet, som skrev musikken og tekstene, og slik sørget for Ståle Stiils karriere.

Mens andre barn på samme alder, var på skolen, lekeplassen og fotballbanen, fikk Ståle Stiil turnere og holde konserter. Han møtte flere norske kjendiser på den tiden.

- Jeg husker spesielt en gang jeg satt ved siden av Unni Wilhelmsen. Jeg hadde grønt hår, og hun hadde rødt. Så det var ingen som torde å sette seg mellom oss, humrer han.

-En litt mer morsom kjendishistorie enn den med Unni, er når jeg så kjente artister, som jeg lar forbli anonyme, sprade rundt på et hotell på Vestlandet iført kun en tom dorull på tissen. Slikt gjør inntrykk, fortsetter Gerhardsen.

Ståle Stiil prøvde å leve opp til kjendistittelen så godt han kunne.

- Jeg har ødelagt hotellrom, slik rockestjerner gjør. Eller, da jeg var elleve år hoppet jeg i senga på hotellrommet, og den knakk, ler han.


Målbandt prinsessa
Eventyret startet da Ståle ville bli programleder for Heia Norge på NRK. I stedet for å sende inn en vanlig søknad, sendte det unge talentet inn en kassett med låta «Hei hei, æ hete Ståle Stiil», der han presenterte seg selv.

Oppfinnsomheten falt i smak, og Ståle ble tatt inn på audition.

- Jeg skulle snakke om kaviar eller noe sånn, og jeg husker jeg frøs. Da kameraet ble skrudd på, klarte jeg ikke å få et ord ut av munnen, men da det var av, skravlet jeg i et sett. Kameraet målbandt prinsessa i meg. NRK fant ut at jeg ikke var programledermateriale, men at jeg måtte gjøre noe. Så jeg fikk opptre i programmet i stedet.

Etter dette ballet det på seg, og en vanlig dag for Ståle Stiil kunne se slik ut:

Først skole, så kaste «klinkis», og deretter i studio for å spille inn plate.

- Det var jo en helt annen verden, og det var veldig artig der og da, minnes Gerhardsen.

Musikken ble spilt inn hos Mikkel S. Eriksen, som nå eier produksjonsselskapet Stargate i Trondheim sammen med Tor Erik Hermansen.

- Han jobber nå blant annet med Beyoncé, men han begynte med meg, sier en stolt Gerhardsen.


Pøbel-Ståle
28-åringen hadde lyst til å studere design og illustrasjon, og han gikk to år på det som da het MI, nå Norges Kreative Fagskole (NKF). Etter dette søkte han på flere skoler.

Han var imidlertid ikke like fornøyd da det viste seg at han kom inn på alle skolene han søkte på.

- Jeg tenkte at dette går ikke an. De ville helt sikkert bare ha pengene mine, og de ville jeg jo gjerne ha selv. Så da startet jeg noe eget, forteller Gerhardsen.

Han etablerte klesmerket Pøbel og jobbet frilans med design og illustrasjon. Samtidig fikk han jobb i kassa på Rema 1000, som «kassadame», som han selv kaller det.

- Når man starter for seg selv, får man ikke inntekt med en gang, så jeg måtte jobbe der for å klare å leve.

Men den utadvendte gutten benyttet tiden bak kassa godt. Han hentet likeså godt kunder fra Rema 1000 til seg selv.

- Jeg ga folk visittkortet mitt når de handlet mat. Jeg er ganske frempå, innrømmer han.

Det offensive arbeidet med å skaffe kunder, ga resultater. Plutselig fikk han en stor restaurant i Trondheim som kunde i tre år.


Bygger merkevare
Gerhardsen er blant venner kjent for å skaffe seg oppmerksomhet. Allerede fra han var liten var han klassens klovn, og villbassen som alltid kastet viskelær i klasserommet.

Det ligger litt i hans natur å få oppmerksomhet, forklarer han selv.

- Jeg er også veldig flink til å bygge merkevare, både rundt meg selv som person og rundt for eksempel et klesmerke, sier han, og legger til at det sies med en ydmyk tone.

- En kollega av meg spurte meg en gang: «Ståle, har du egentlig lest en bok om merkevarebygging»? Jeg hadde ikke det, fortsetter Ståle Stiil.

I dag jobber Gerhardsen som designer og illustratør i Uredd, og han underviser på NKF.

- Jeg brukte pengene jeg tjente på Pøbel til å kjøpe meg inn i Uredd. Nå gjør jeg hverdagen finere for folk, sier han stolt.

For Ståle Stiil liker at ting ser bra ut, og er lite begeistret over designet på konfirmasjonssanger moren din lager.

- Jeg setter pris på at det kommer fram at ting er jobbet med, at det er et håndverk. Alt fra rosemaling til en fin annonse, kan gjøre meg glad.


Pizzabyll
Det er ikke sjelden Gerhardsen har blitt forvekslet til å være gutten som rappet i reklamen for pizzafyll i sin tid.

- Jeg har sluttet å dementere den. Stadig trodde folk at det var jeg som var med i p-p-p-pizzafyll-reklamen. Det var jo ikke meg, men hvis folk fortsatt vil tro det, så er det greit.

Like greit var det imidlertid ikke for noen år siden.

- Jeg nektet ofte for det før, for jeg syntes ikke da den reklamen var særlig kul. Og da var det ikke så kult å få skylda for den, kan du si.

- Men jeg har møtt han som er med, da. Ikke i virkeligheten, da, men på nettsamfunnet Underskog. Da fikk vi snakket litt sammen. Han har også fått skylda for å være meg flere ganger.

Det er kanskje ikke så rart at folk blander Ståle Stiil med pizzafyllrapperen, som i virkeligheten heter Eivind Eid.

Eid er også trønder, i tillegg til at han var programleder for Heia Norge.

Men det er ikke bare pizzafyll-reklame folk tror Gerhardsen har vært med på. Det har versert en del rykter om ham opp gjennom årene.

- Jeg møtte Pen Jakke en gang, og de utbrøt: «Hæ, er ikke du død»?